Dette er tredje opus i tyske Ulrich Seidls trilogi om temaene "Tro, håp og kjærlighet". Denne tredje delen tar for seg "Håp".
Historien er urgammel, men måten den her formildes på føles skinnende ny og fersk. Historien er om en purung tenåringsjente som forelsker seg i en kjekk, middelaldrende mann. Det er hennes håp som tegnes.
Vi befinner oss på noe så aparte som en leirskole for ungdom der hovedmålet er å slanke ungdommene. Dypest sett er kanskje leiren en form for kennel for unge mennesker mens foreldrene – mange av dem skilt – er på utenlandsferie.
Skildringen av denne "kennelen" er en fascinerende bisarrhet i seg selv, i sitt vesen fremstår den som en sær blanding av sommerleir og rekruttskole.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Men, filmens kjerne er den overvektige Melanies forelskelse i leirens lege, en mann rundt de femti. En sympatisk mann, med humor og likevekt og med en form for vennlig autoritet. Melanie beskriver ham som "morsom og kjempesøt".
Hennes forelskelse har hennes aldersgruppes intensitet og store fortvielse, med et håp hinsides all realitet innekapslet. Legen ser først humoristisk på det hele, etter hvert viser han henne ømhet, men ikke mer. Da han forstår omfanget av hennes følelser og tanker, avbryter han brysk enhver kontakt.
Det er en enkel film, fortalt i nære, omhyggelige bilder i rolig rytme. Både kjølig og intim på samme tid. Skuespillerne er så formsikre og ledige at du føler du overhører en samtale på et legeværelse du egentlig slett ikke skulle ha overhørt.
Tross sin dempethet, er dette en film med dyp intensitet, det er en film som uroer og fengsler sterkt.
Selv om den ikke har verken betente eller vågede scener, føles denne filmen å være for voksne.