Science fiction, både innen litteratur og film, kan være kald, smart og velberegnet kynisme. Men sjangeren kan også ha et seriøst siktemål, en mening og retning, der tendenser, trekk og signaler i nåtiden forstørres og forlenges, gis en kunstnerisk kraft og fremstår som levedyktig science fiction.
Ifølge intervjuer med den amerikanske forfatteren Suzanne Collins ville hun, gjennom romantrilogien, advare, rope et varsku mot blant annet tv-sendte realityprogram. Hun fikk ideen til sin dypt pessimistiske trilogi da hun iakttok sin 13-årige sønn zappe på tv mellom reportasjer fra Irak-krigen og et realityprogram. Brutaliteten i bøkene er helt bevisst, forteller hun. Hun vil vise en krigs realiteter. Hun sier: "Jeg skriver ikke om en ungdomstid. Jeg skriver om krig, for ungdom".
Mange unge lesere vil forstå tendensen i hennes romantrilogi, de vil se advarslene, oppfatte varsku'ene. Men det er samtidig ingen tvil om at mange lesere tar dette til seg som meget kul og spennende underholdning.
Bøkene foregår i et fremtidig, totalitært samfunn, der de fleste lever lutfattige i distrikter, underlagt hovedstadens makteliter. Hver sesong må 24 barn og ungdom, de blir plukket ut ved loddtrekning, kjempe mot hverandre i et enormt landområde. Én av dem står igjen som seierherre, etter at de resterende er drept, enten av seierherren, eller av de andre, eller gjennom ulykker. Alt, hver minste bit, blir sendt direkte som realityshow. Det kjempes med kniver, med pil og bue, med bare nevene, med gift.
Filmen baserer seg på den første boken i trilogien, tittelen er "Dødslekene" (2008) i norsk oversettelse.
Filmen er forførerisk dyktig skapt. Den er poengtert i sine replikker og dialoger. Den er avdempet og anelsesfylt når den skal være det, og den er direkte prangende når det behøves, og et slikt drama trenger det prangende iblant, for i det hele tatt å fungere. Spenningen, det kjappe og actionfylte, er kompetent utført, regissør Gary Ross og hans team kan sine ting. Og den har et kraftfelt som heter Jennifer Lawrence. Hun ble Oscarnominert i fjor for sin innsats i dramaet "Winter's Bone". Her spiller hun den 16-årige Katniss. Hun melder seg som frivillig fra Distrikt 12 etter at lillesøsteren hennes er blitt valgt ut til å delta.
Jennifer Lawrence besitter et intenst nærvær, hun behersker det fysiske, som å løper og skyte med pil og bue, samtidig har hun et ansikt og et kroppsspråk så várt som ringer i et sommervann. Det mest interessant ved hennes karakter, er hvordan hun iscenesetter seg selv som en overlevelsesmekanisme. Dette forstår Jennifer Lawrence, hun får det klart frem med balanserte virkemidler.
Men filmens sammensmeltning av underholdning og vold, der ungdom faktisk dreper ungdom, er makaber. Det er lett å godta dette som et underholdningsaspekt. Og en er slett ikke sikker på at hele publikummet oppfatter at filmen, bak den ytre handlingen, har et samfunnskritisk aspekt. La oss håpe det.