KRISTIANSAND/OSLO: — Jeg har prøvd å nærme meg det uforståelige, både i andres kunst og i min egen skriving, sier Bjarte Breiteig.

Samlingen, som inneholder ni essays, utgis på Aschehoug forlag mot slutten av måneden.

Skrivesperre

Breiteig i skrivestua i leiligheten på Tøyen i Oslo i 2014. Foto: Kristin Ellefsen

I essayet «Min tro: Viljen i teksten» beskriver Breiteig skrivesperren han hadde da han jobbet med novellesamlingen «Folk har begynt å banke på» fra 2006. Les vår anmeldelse av essaysamlingen "Den andre viljen" her!

— Når man har valgt å leve av å skrive, og ikke får det til, føles det som om hele fundamentet i livet blir borte. Det blir helt tomt.

Han sammenligner skrivesperren med frustrasjonen han følte da han mistet sin egen gudstro i tyveårene.

— For meg har dette et element av noe religiøst. Det handler mye om tro. Når jeg skriver, er jeg avhengig av at det oppstår noe i teksten som er større enn meg selv. Men det skjer ikke hvis jeg ikke greier å tro på det. Å få skrivesperre kan minne mye om å miste en gudstro.

— Hvordan kommer du deg ut av en skrivesperre?

— Det er ingen snarvei ut av det. Man må bare holde ut, tvinge seg fram, selv om man ikke tror.

Følelsen av meningsløshet blir også tematisert i essayet «Heller vinden som ikke finnes», hvor han forteller om sitt forhold til Oslo-forfatteren Tor Ulven.

— Gjennom hele Ulvens forfatterskap handler det om hvor meningsløs tilværelsen er. Da jeg var tidlig i tyveårene og ulykkelig, ga det meg en merkelig trøst å lese dette. I dag er tilværelsen min helt annerledes. Jeg har mye mer å miste. Meningsløsheten er ikke en trøst, men en trussel. Jeg leser Ulven fortsatt, men på en helt annen måte nå.

«2001: En Romoddysé»

Stillbilde fra Stanley Kubricks science-fiction-klassiker "2001: En Romoddysé" fra 1968. Foto: Filmweb

En av inspirasjonskildene for essaysamlingen er filmklassikeren «2001: En Romoddysé», som Breiteig har sett over 20 ganger.— Den undersøker grensene for det menneskelige og tenker klokt rundt det som kan være utenfor oss. Den gir ingen svar, og jeg klarer ikke å bli helt klok på den.

Og det er nettopp disse tankene som er den røde tråden i samlingen.

— Jeg prøver å la essayene nærme seg det punktet der betydningen glipper. For meg er det der en film, en bok eller et kunstverk begynner å fortelle noe sant om vår eksistens.

Reisebrev

Bjarte Breiteig. Foto: Kristin Ellefsen

Men samlingen inneholder også lettere stoff, blant annet et reisebrev.— Jeg reiser mye med familien min, og da oppstår det ofte en formidlingstrang. Så jeg har inkludert et personlig reisebrev fra vår tur til New Zealand i 2015. Her er tonen nokså personlig.

Nå er Breiteig på ferie i Venezia, hvor han kobler av før han skal starte på den vanskelige prosessen med å skrive en ny roman.

— Hvordan skal jeg begynne? Hadde jeg bare visst det... Jeg tenker på det som en søkeprosess. En bok er ikke noe jeg skal finne på, men noe jeg må søke eller lytte fram.

«Den andre viljen» skal feires på puben Human Mote på Tøyen i Oslo 21. april. Her skal Breiteig ha en samtale med Anne Farsethås, som er kritiker i Morgenbladet. Forfatter Laila Stien, som han skriver om i essaysamlingen, vil også være til stede.