Game of Life II: Knust i offentlig rom
Kristiansand Kunsthall 25.10.14 — 21.012.14
Gabriel Johann Kvendseth, Signe Lidén, Terje Nicolaisen, Magnhild Øen Nordahl, Anders Smebye, Jon Benjamin Tallerås, Andreas Töpfer og Hedvig Malmbekk Winge
Kuratert av Jan Freuchen og Sigurd Tenningen
Det er krevende å kuratere en utstilling. Ikke bare skal man finne kunstnere som er interessante, men de skal også levere relevante verk. ”Knust i det offentlige rom” er den andre i en serie utstillinger og publikasjoner under ledelse av duoen Freuchen/Tenningen.
Utstillingen er delt i to, den største delen er viet de åtte kunstnerne som alle arbeider med ”det animerte kunstverket, i to av ordets betydninger: besjelet og karikert.” Den andre delen er Freuchen og Tenningens egne kommentarer til historien om den offentlige kunsten i Kristiansand de siste 30 årene. Her ironiseres det fritt og lett nedlatende over alt og alle. Uten at man kan beskylde kuratorene for å mene noe. I prosjektrommet er tre glassmontre hvor det er samlet kopier av utklipp fra aviser, som handler om noen av disse saken som utstillingen tar opp. Dessverre er det bare en visuell sammenstilling, publikum får ikke stoff til å gjøre seg opp noen egen mening eller ta stilling til det som presenteres.
Denne tilnærmingen fungerer likevel på et punkt. I videorommet vises Freuchen og Tenningens verk ”Tomme sokler”, klipp fra You-Tube som viser statuer som veltes av rasende folkemengder. Lenin, Stalin og andre mer eller mindre kjente diktatorer rives ned fra sokkelen. Dette er vi vant til å se som frigjørende, og helt på sin plass. Til vi ser de gamle Buddha-skulpturene som ble sprengt av islamister, til protester fra en halv verden. Det er en sammenstilling som plutselig flytter fokus. Elegant.
Andreas Töpfers ”Pawel gesetz” er tegning og collage lagt under en glassplate. I små skisser prøves en rekke ulike figurer ut. Et eksempel er en rytterstatue hvor hesten er byttet ut med en due. Eller en skisse av den samme t-banevognen dekket av graffiti hvor det under den ene står ”1980 vandalisme”, og under den andre ”2010 kunst”. Et interessant og åpent verk som påkaller refleksjon.
Hedvig Malmbekk Winge har laget en stor installasjon uten tittel. Tekstiler er hengt opp fra tak og vegger i dype draperier. Over dette er det helt flytende leire som så har tørket. Det dannes fine krakeleringer og rommet defineres på nytt av dette verket. Forankringen i utstillingens tema er imidlertid vag.
Magnhild Øen Nordal har laget ”BERGEN”, seks verk i lettbetong, antigraffitivoks, spraymaling, rammet inn i kirsebærtre. Hver bokstav har en farge som delvis er vasket bort. Graffiti satt i forhold til det innrammede maleriet er greit nok, men ikke noe hodet går i spinn av.
Innerst i lokalet er restene av Gabriel Johann Kvendseths performance fra åpningsdagen. Han har fått kunstverk donert fra kollegaer for å ødelegge dem, og har samlet ulike redskaper til dette. Pil og bue , slegge, machete, økser, hekksaks osv. Restene er delvis montert i et hjørne, og delvis dekket av et nett; ”Uskarpt” tematiserer ødeleggelse som grunnlag for nytt liv.
Trykksaken som følger utstillingen har bidrag som beskriver noen av prosjektene som er representert, men kuratorene gjør ingen forsøk på å formidle hva som er problemstillingen, eller noe forsøk på å sette det inn i en større ramme, ut over et hav av referanser. Det er synd. Knust i det offentlige rom er vel verd oppmerksomhet. Det er forøvrig påfallende at der det er nitide kildehenvisninger til tekst, er det ingen til fotografi. Hvordan skal vi forstå det?