OSLO: Fra kjøkkenvinduet i Gamlebyen i Oslo kikker han ut. Han har tatovering på hånden. Fingrene. Armen. Skulderen. "Lev vel", står det. En blomst. Et hjerte. Batman. En klovn. Litt som ham, for selv bruker han kunst i humoren. Og omvendt. For komikeren ser på hele livet som et kunstprosjekt.
— Det ble et rart vippepunkt. Jeg hadde hatt så mye alvor i livet, men plutselig ble alt galgenhumor.
NRK-komiker Amir Asgharnejad forteller om da alt begynte, da humoren tok over. Det tok ett år fra faren fikk diagnosen hjernesvulst til han døde.
— Det første jeg gjorde da han gikk bort, var å tulle. Det blir terapeutisk. Jeg mener, noen trenger å reagere sånn.
Jeg angrer ikke på det innslaget. Jeg er stolt av det Humoren ble en måte å takle livet på. Men humor har også skapt trøbbel for komikeren fra Kristiansand. Under Eurovision i Baku skapte han karakteren Bijan, en iransk tv-reporter som rapporterer hjem om nabolandet (og erkefienden) Aserbajdsjans mangler. Sterkt overdrevet, som at de har små svømmebasseng, planter som er visne, skoler som utformes som McDonalds-restauranter og at homofilien er institusjonalisert og florerer. Alt sammen på persisk, med intervjuer av tilfeldige folk på gata og MGP-deltakere. Så måtte NRK P3s team reise hjem, og Asgharnejad ble drapstruet, avkledd og trakassert av flyplassmyndighetene. Norsk UD har krevd en forklaring fra myndighetene, som åpenbart ikke forsto humoren. Men også her hjemme skaper humoren forvirring. Noen mente NRK burde be om unnskyldning.
— Når man skal tulle med alt, må man først og fremst tulle med seg selv. Hvis ikke blir det mobbing.
— Men her tullet dere om Aserbajdsjan?
— Ja, men vi tullet med Norge også, og Vestens syn på de landene. Vi tullet med alle, på en satirisk måte. Det fineste som skjedde, var at onkler og tanter i Iran, som ikke har sett meg siden vi flyktet, fikk se meg på videoen som sirkulerte på nettet. Jeg angrer ikke på det innslaget. Jeg er stolt av det, sier Asgharnejad.
Misforstått ironi
Han var fire år da moren og faren måtte flykte fra Iran, som politiske flyktninger. Familien havnet først i Trondheim, så i Kristiansand. Siden har han aldri vært tilbake i hjemlandet.
— Livet mitt føltes veldig alvorlig. Jeg var en utlending i Kristiansand, mamma og pappa hadde alltid lite penger, vi flyttet fra sted til sted og jeg var fredsmegler hjemme. Og på skolen var alt så seriøst. Hvis man ikke tullet det bort, da. Sånn som jeg gjorde, sier han.
Selv mener han at det viktigste et barn kan lære, er selvironi. Men ironi er også lett å misforstå. Det skjønte han da han stod nesten naken på flyplassen i Baku.
— Jeg prøvde å forklare hva ironi er, til han som avhørte meg: "Man sier noe, men mener det motsatte", sa jeg. Da ble det helt stille. Forklaringen min hørtes rart ut, og jeg skjønte at vi aldri kom til å forstå hverandre, sier han og ler.
Vi ville bare vise hva som skjer når en fyr tar sitt politiske engasjement for langt Han hadde aldri trodd at Aserbajdsjan ville få det med seg stuntet.
— Vet du, hele prosjektet var så spontant. Men et diktatur liker aldri at man gjør narr av dem. At de blir sure, betyr heller at vi gjorde noe riktig. Noe morsomt. Men hele Aserbajdsjan tror at vi hater dem, og det er jo synd, sier han.
Denne uka gikk moren til Tooji, Norges Eurovision-bidrag, ut i media og mente det var NRKs innslag som førte til at Norge havnet på siste plass. Også dét vil Amir le av.
— Det er synd om hun føler det sånn. Forhåpentligvis kan vi le av det til slutt.
Humor og 22. juli
På nettet ligger det videoer hvor han og kompisene gjør narr av Anders Behring Breivik. Det må være lov, synes han.
— Det var en refleks etter 22. juli. Vi fikk jo pes, for folk mente vi tulla med det som hadde skjedd, men det gjorde vi ikke. Vi ville bare vise hva som skjer når en fyr tar sitt politiske engasjement for langt. En slags perversjon av ting.
— Det er et ganske tabubelagt tema?
— Jo. Hele temaet er tabu, men alle har kødda med 22. juli en eller annen gang. Det er ikke alle som klarer å gråte. De har galgenhumor i stedet. Folk reagerer forskjellig. Humor er så avvæpnende, og det er noe veldig fint med akkurat dét.
— Fyren var verdens sunneste, ikke sant. Han drakk ikke, røykte ikke, trente mye og var skikkelig sprek. Da blir alt folk har fortalt deg, bullshit. Man må jo bare kødde med det. Før var jeg en snill gutt som fikk dårlig samvittighet for alt. Jeg brøt helt med den personen, og alt jeg hadde trodd på. Plutselig utsatte jeg meg selv for ting som ville gi konsekvenser. Kriminalitet. Mange vil kalle det bøllestreker.
Så en dag sa det bare stopp. Det ga ham ingenting lenger.
Kjedelig å provosere
— Kom! Kan jeg vise deg noe? En som tuller med alle tabuer? sier han, småspringer inn i naborommet for å vise et klipp med komikeren Anthony Jeselnik.
— En komiker sa noe jeg digger: "Man kan ikke være redd for å fornærme noen, for fornærmelse er subjektivt. Man kan velge å tenke: "Fuck it!" Dét tror jeg mange glemmer, sier han.
— Er det greit å fornærme noen så lenge man gjør det med humor?
— Man kan tulle om alt, bare man gjør det på riktig måte. Det er lettere å være drittsekk som komiker. Og man kan være mer ærlig. Det er det som er kult med humor, man får ut sider av seg som man ikke viser til vanlig, sier Asgharnejad.
Til vanlig jobber han på dagsenter for psykisk utviklingshemmede, men nå har han lyst til å lage en barnebok. Eller kunst sammen med kunstnerne Tori Wrånes og Erik Pirholt. På kunstakademiet fikk han beskjed om å bruke mer av det persiske i kunsten sin. Men det ville han ikke.
— Jeg tror den norske og den iranske kulturen kan lære mye av hverandre. Nordmenn kan lære å være mer åpne, og ikke være så flaue for alt, og iranere kan lære å være mer tolerante overfor, ja, homofile og kvinnerettigheter.
Under Thomas Seltzers program Trygdekontoret får han spørsmål om hva innvandrere må ha før de kan føle seg integrerte. "Angrepillen er det mest norske som finnes", svarte han da, med Hitler-bart. Eller humor-bart, som han velger å kalle det.
— Angrer du på noe du har gjort som komiker?
— Nei. Jo. Mens vi filmet nå nylig møtte jeg noen kurdere, og jeg sa til dem at jeg ikke likte kurdere. Det ble bare teit, og dårlig stemning. Det angrer jeg på, og vil si unnskyld for. Sånt lærer man av. Jeg innså at jeg ikke ønsket å være en sånn komiker. Det er ikke gøy å provosere for å provosere. Det er bare dritkjedelig.
Jeg tror den norske og den iranske kulturen kan lære mye av hverandre. Sånn som da pappaen gikk bort. Men dødsfallet endret ham også. Og ikke bare i positiv retning.