Bendik Hofseth med Knut Reiersrud, Paolo Vinaccia, Eivind Aarset, Reidar Skår, Øystein Sevåg og Audun Erlien og som gjest i Kristiansand: Jan Bang
Kilden, Konsertsalen
En gang i blant er det godt å begynne med slutten . Så også denne gang. "End Is Beginning" heter den siste låten, «ekstranummeret», og det ble min største opplevelse denne kvelden. Etter mang en heftig musikalsk utløsning i løpet av de nesten to timene som hadde gått, var det en befrielse å få denne balladen, så tatt ned, så ydmyk i forhold til mye av det foregående, og med en intro signert Knut Reiersrud, som bare var til å smelte av. Også klaveret fikk lov til å skape stemning og mening, og helheten var et stille farvel fra en gruppe dedikerte kunstnere til et interessert og lyttende publikum.
Det er ingen overdrivelse å si at det var en supergruppe som gjestet Kildens konsertsal torsdag kveld. De samme som for 25 år siden stod bak Bendik Hofseths debutalbum "IX — nine" - feirer jubileet med en turne nå, etter at de først re-debuterte på Kongsberg Jazzfestival i sommer. Samtlige musikere har store karrierer.
25 år er et stykke tid , nesten en generasjon, og selv om låtene i utgangspunktet er de samme, så er det nesten en helt annen musikk som spilles av de samme musikerne nå. For dette var jazz, både elektronisk jazz og ganske rocka, hele tiden med rikelig og fremragende improvisasjon. Hofseths sanger fra den gang er blitt, og i denne konserten brukes de som, standardlåter over hvilke nummer etter nummer bygges opp.
For her snakker vi i utgangspunktet om sanger , de har både tittel og tekst. Hofseth synger med nydelig stemme. Musikerne tar over. Musikk-veven tetter seg til. Det øker i styrke og intensitet. På godt timet slag kommer Hofseth inn med saksofonen. Den flerrer lydbildet som en intens lyskaster. Visst fikk vi stormende gode soloer under veis både fra pianist, gitarister, bassist, og duetter, men oftere enn kanskje nødvendig var det lydvegger av monumental karakter som i perioder nesten lammet øret. I låten The Boy From Port Manteau heter det: But when my lips do part, I seem to cheat myself, transform my cry to music, sweet and warm. Det var slik det ble til slutt.