Ja da, undertegnede vet at det er laget en film som heter «Hotel Rwanda», som forteller nøyaktig den samme historie, nemlig borgerkrigen i Rwanda i 1994, der folk fra hutustammen drepte til sammen over 800.000 mennesker fra tutustammen, fra april til juli.
Mange i filmholdet var tutuer som fikk sine slektninger drept under disse få månedene i 1994. Hendelsene som beskrives er autentiske, personene er fiktive.
Slik tar manusforfattere seg anledning til ikke bare å beskrive de forutgående konfliktene og de rene krigshandlingene, men også risse opp flere syn og holdninger: En aldrende, katolsk pater (glimrende formildet av den allsidige briten John Hurt). En ung, britisk idealist som får sine sterke skudd for baugen (vart tolket av Hugh Dancy). Venner som brått blir fiender. Naboer som brått blir ofre. Representanter for FN, de er der som observatører og kan bare skyte hvis de direkte og håndgripelig blir angrepet.
«Shooting Dogs» formilder sitt stoff med stram, håndfast realisme: Vi føler frykten, fortvilelsen, forvirringen, harmen.
Det er en film med høye pulsslag og vi beveges av den.
Samtidig som borgerkrigen og de første dagers kaos og grusomheter blir skildret, berøres også, midt oppe i blodet og angsten, spørsmål, undringer og holdninger omkring Gud, nåde, barmhjertighet, vennskap, mot og feighet.
Blant annet sier den katolske pateren: «Gud er vel neppe mer nærværende enn hos ofrene i denne blodige krigen». Og: «Gud kan ta strengt avstand fra menneskers handlinger, likevel elsker han enhver».
Tilbake til «Hotell Rwanda»: For de som mener at én film fra borgerkrigen i Rwanda i 1994 var nok, svarer vi: Burde «Schindlers liste» (1993) ikke ha vært laget fordi «Anne Franks dagbok» ble laget i 1959?
En viktig og vesentlig film.
DRAMA
Shooting Dogs
England 2005
Regi: Michael Caton-Jones
Manus: David Wolstencroft, Richard Alwyn
Skuespillere: John Hurt, Hugh Dancy