Det er vanskelig å forstå sammensettingen av kunstnere som nå vises i Kunsthallen. Selv om det lanseres som separate utstillinger, så er det mye å hente i et godt sammensatt program. Det får vi ikke her. Utstillingene har få eller ingen berøringspunkter som kunne belyse eller utfordre hverandre. Dette er for lettvint.
Den først vi møter er Tomas Falstad. Han viser malerier og skulpturer; Scenic Solitude. Verkene er energiske, fargesterke og fylt med referanser til malerihistorien. I store og mindre formater møter vi energiske og ambisiøse verker som favner vidt, for vidt. Referansene blir for mange og for usammenhengende.
Det første verket som møter oss i utstillingssalen er tre billedflater som er rammet inn i tre, med en diagonal fra hjørne til hjørne. Dette er montert sammen, slik at det danner en trekant mot gulvet. Slik blir det et vanskelig møte mellom to og tre dimensjoner. Maleriene forsvinner i formen. Dette gjelder flere av arbeidene. Det som fungerer best er Vessel en slags grønn kasse, svart inni med et lite maleri. Maleriet forestiller en skikkelse i grått. Hodet er ikke synlig, og det er et ansikt på magen. Mangelen på farge er med på å minske avstanden mellom formen og bildet. Formen noe å utforske, og det todimensjonale bildet møter oss først etter hvert.
Et av de bedre maleriene er Dali-inspirerte Spectre VI. En halvt oppløst form står i et landskap. Formen kan både sees som en skulptur eller et ansikt. Bak formen er det et landskap med noen hus. Bildet har en surrealistisk stemning som gir blikket noe å jobbe med.
I videorommet har Falstad har tatt med seg den tyske kunstneren Markus Selgs film Das Ewige Antlitz, en poetisk historie om døden som skal hente et menneske. Flotte bilder og tilbakeholdt lydspor holder interessen fast. Et høydepunkt.
I prosjektrommet er gulvet dekket av et parkettgulv med tre forhøyninger. En forvridd hvit sprinkelseng er plassert mot veggen. Dette er Roald Andersens Teori om sovende gulv og en videreutvikling av utstillingen i Sørlandets Kunstmuseum fra 2010. Formmessig svakt og innholdsmessig tomt forblir resultatet uinteressant.
Innerst vises Menage, Stein Rønnings nøkterne oppstillinger av ulike firkantede former, strengt orientert mot det fotografiske billedplanet. Skulpturene er laget for å bli fotografier. Med små endringer i valør og farge dannes nennsomme komposisjoner. Noen av bildene er tradisjonelle fotografier bak glass og ramme, mens andre har en overflate med en tekstur som er svært fysisk. Her blir rommet for hva et fotografi kan være utfordret på en spennende måte. En serie med tittelen Austiére får en overflate som er taktil på en måte som maleriet eller tegningen. Det oppstår et nytt lag i forståelsen av hva et fotografi kan være. Et slags konkret fotografi.
«Tdhe» er et stort bilde hvor hvite former spiller mot gråblå bakgrunn. Her fungerer alt. Komposisjonen er perfekt ballansert og stemningen er rolig og fortettet. Blikket utfordres, ikke evnen til å identifisere referanser.
Rommet er flott montert, verkene får plass og rom til å virke, både alene og sammen. Bildene som er valgt er alle med på å fortelle historien, ingen er unødvendige gjentagelser. Slik får utstillingen autoritet, uten påståelighet. En sakte utstilling som krever noe av publikum, men som også har mye å gi.
Johan Otto Weisser