Sørlandets kunstmuseum viser nå en nymontering av samlingen sin. I anledning 100 årsjubileet for kvinners stemmerett er vekten lagt på kvinnelige kunstnere.
På gangen før vi kommer inn i utstillingen er det laget en grafisk fremstilling av hvordan verkene i samlingen fordeler seg på ulike måter. Grundig og metodisk kan vi se ulike måter å dele opp hvilket kjønn kunstnere som er dominerende på ulike felt. Det er interessant å se at i Christiansands Billedgalleri er det kun 14 % av verkene som er laget av kvinner, mens museets egne innkjøp etter 1995 har en kvinneandel på 45 %. Det er også andre interessante tall som danner en viktig ramme for utstillingen.
Utstillingen er dels tematiske, men starter kronologisk med "før 1900". Det neste rommet er viet Christian Krohgs Albertine, med en presentasjon av romanen og rettsaken. Kvinnens stilling på den tiden vises på en måte som gjør at man forstår noe av bakteppet for de kvinnene som trosset vanskelighetene og ble kunstnere. I rom 4 er det en rekke aktstudier av menn, malt av Olaf Isaachsen. De peker på hvordan kvinner lenge var avskåret fra å male akt, noe som på den tiden var avgjørende i studiet for å bli maler.
I 11 rom med korte, grundige og informative tekster ledes vi gjennom ulike deler av samlingen. På forbilledlig vis brukes samlingen til å vise noen av poengene man kan lese ut av diagrammene ved inngangen. Museets spesielle forhold til kunsthåndverket og kunsthåndverkets stilling i forhold til kjønn forklares. I denne utstillingen presenteres kunsthåndverket som mye mer radikalt enn jeg hadde tenkt over. På noen områder var det her kvinnene etablerte egne kunstpraksiser på egne tradisjoners premisser. Denne utstillingen argumenterer overbevisende for at det var et lykketreff for museet at kunsthåndverket ble nevnt som eget satsingsområde.
Både tekstilrommet med Inger Johanne Rasmussen og Kjelhaug Holmaas, og Grete Nashs keramikk er vesentlige i den fortellingen museet vil fortelle her. Dette er kanskje utstillingens mest interessante poeng.
I hvilken grad preges kunstnerens virkelighet i dag av kunstnerens kjønn? Er kjønn et fruktbart perspektiv for å nærme seg et kunstverk? Med spørsmål omkring dette kommer vi til rom 9. Her er overskriften blitt en påstand: "Kunst er Kunst". Vi møter et sterkt knippe kunstnere som mer enn noe viser at begrepet "kvinnelig kunstner" på ingen måte fungerer som kategori i dagens kunst. Kunstnere som Kristin Evensen, Ane Mette Hol eller Eline Mugaas, kommer ikke akkurat med på kvote.
I de siste to rommene møter vi henholdsvis A K Dolven og Mette Stausland – kunstnere som er innkjøpt med flere verk. Det fungerer som et utropstegn og en understrekning av at en eventuell diskusjon om kvinnelig og mannelig kunst ikke dreier seg om kvalitet eller evne til å løfte monumentale formater eller problemstillinger.
Utstillingen er grundig, gjennomført, pedagogisk og overbevisende. Og dette er vel kanskje poenger som ikke kan gjentas for ofte, spesielt her på Sørlandet, men likevel. Det blir litt selvfølgelig. Jeg griper meg i å savne mer kompliserte spørsmålsstillinger. Noe som i større grad utfordrer. Hvor er risikoen i dette prosjektet?