Hun har stemmen. Han kan gitarfinessene. Beth Hart og Joe Bonamassa fikk det bra til sammen for to år siden på albumet "Don’t Explain". Her kreves det heller ingen forklaring. Det er bare å lytte om du liker den raspende og sjelfylte stemmen til Beth Hart og det tidvis viltre og melodiøse gitarspillet til Joe Bonamassa.Sistnevnte må være en av verdens mest produktive gitarister med flere plateutgivelser årlig i ulike sammenhenger og prosjekter. Det er ikke alt Bonamassa gjør som er like spennende. Det er heller ikke denne utgivelsen. Men musikken er livfull. Den har pust, energi og nok formidlingsglede til at det hele holder mål.
Låtene på "Seesaw" er i hovedsak tidligere utgitt materiale. Tittelkuttet var kanskje bedre formidlet av Aretha Franklin, mens Billie Holiday sine "Them There Eyes" og "Strange Fruit" får et slags nytt liv her. Duoen og bandet deres gjør en bra versjon av Ike & Tina Turners "Nutbush City Limits" og Melody Gardots "If I Tell You I Love You". Rutine og kompetanse er det nok av her. Men den helt store lytteopplevelsen uteblir.