Sakprosa
Forfatter: Jonathan Franklin
Forlag: Cappelen Damm
Hva skjedde egentlig i Atacama-ørkenen? Bemerkelsesverdig historie om et psykologisk, politisk, økonomisk, og logistisk drama.
33 gruvearbeidere i Chile var begravd 700 meter under jorden, usikre på om de noen gang ville bli reddet. Hele verden fulgte dramaet på tv. Men hvor usannsynlig urealistisk og fantastisk redningsaksjonen egentlig var får en innsikt i ved å lese «Levende begravd». Franklin, en amerikansk journalist bosatt i Chile, har intervjuet de fleste av «Los 33» etter bergingen, og frembringer et fengende drama om hva som egentlig skjedde de skjebnesvangre månedene i gruven mens redningen pågikk. Franklin viser at han har gjort godt kildearbeid; han har lest mennenes dagbøker, han fikk se videoer fra fangenskapet, og han har fått med seg kritikken av gruveeiernes håndtering av ulykken og detaljer i hvordan selve redningsarbeidet ble gjennomført. Deler av boka er drivende godt skrevet og gjør den vanskelig å legge ned – som der Franklin beskriver det gryende håpet like før de 33 skjønner at boret, som tidligere har bommet på det lille rommet de sitter i under jorden kommer til å treffe målet, eller spenningen på overflaten i «Håpets leir» når de første livstegn, papirlapper med beskjeder festet til boret, fra arbeiderne trekkes opp fra dypet.
«Levende begravd» er selvfølgelig en attråverdig bok fordi det er en sann historie. Vi leser om hvordan det var et tidsspørsmål før San José-gruven ville bryte sammen, uthulet som en maurtue som den var etter et århundre i drift, uten forskriftsmessig sikring og vedlikehold. Arbeiderne nærmest forventet å bli fortært eller delvis smadret av fjellet når som helst. Disse 33 mennene blir beskrevet som langt nede på rangstigen i det chilenske samfunn. Likevel blir en av samtidens mest dramatiske og i utgangspunktet håpløse redningsaksjoner gjennomført for å berge dem. De blir et symbol på samhold, utholdenhet og håp i Chile. Dog overbetoner Franklin begivenheten til å gjelde et sjeldent øyeblikk av global solidaritet og glede hvor «vi var alle chilenere», så noen pompøse språkvendinger kunne vært utelatt. Begravd under jorden er mennene beredt på en skjebne lik «Los Uruguayos», passasjerene fra flyulykken i Andesfjellene som måtte ty til kannibalisme for å overleve. Overgangen til neste del av boka, hvor mennene har fått sin 90 mm åpning opp til dagslyset, er stor. Kraft og irritasjon vender tilbake. Tilgang på tv knekker dem og ødelegger kommunikasjon i gruven. Franklin kunne kanskje i enda større grad fått fram det psykologiske drama som utspilte seg, hvor ifølge forfatteren menneskeånden vant over dyriske instinkter lik dem i «Fluenes herre», men det er en bemerkelsesverdig historie fortalt på en autoritativ måte med en god journalists innlevelsesevne og øye for detaljer.
