Endelig får vi en klassiker i fullformat på den store teaterscenen i Kilden. Ibsens «Gjengangere» hadde premiere torsdag kveld og kommer nok til å trekke til seg et stort publikum.

Forestillingen er absolutt verd å oppleve, på tross av at denne kritikeren har en rekke innvendinger. Bjarte Hjelmeland har hatt en svært heldig hånd med instruksjon og regi, og skuespillerne viser format til å fylle både Ibsens tekst og den store scenen.

Gjennom en time og 40 minutter, uten pause, bygger handlingen seg opp mot et vanvittig klimaks som griper dypt og gir tilskueren en opplevelse av å være vitne til noe svært viktig.

Ibsens tekst er en smule modernisert, åpenbart for å tilrettelegge for dagens unge mennesker. Handlingen er lagt til Norge i dag. Osvald er ikke kunststudent i Paris, han er rockesanger i Los Angeles. Snekker Engstrand skal ikke bygge «sømandshjem», men et slags leilighetshotell for oljearbeidere. De trauste fedre fra borgerskapet som hos Ibsen gjør sine erotiske eskapader i det Parisiske natteliv, driver her og sjekker smågutter og –jenter på Internett.

Fantasifull blir også begrunnelsen for ikke å forsikre den nye bygningsmassen. Klasseforskjellene er visket ut. Når Regine til slutt anklager Fru Alving for å ha oppdratt henne annerledes enn sønnen Osvald, er det ikke med Ibsens ord om at «Fruen kunne godt ha oppdratt meg som en kondisjoneret manns barn», men følgende: «Du kunne godt ha oppdratt meg som din egen».

Gjengangere i Kilden er altså vasket, og det har sannelig gått mye med ut i badevannet, blant annet Ibsens geniale språklige karakteristikker av personene og en rekke nærmest aforismeaktige utsagn i dialogen. På bakgrunn av alle disse endringer blir det nesten ulogisk at ikke noe ved Osvalds sykdom og sykdomsforløp er endret. Men vi svelger det likevel.

Når fru Alving til slutt står overfor det umulige valget, skal hun gi sin sønn aktiv dødshjelp, da blir stykket sterkt som alltid. Et vellykket regigrep med «stillbilder» mot slutten gjør dette enda mer gripende.

Ingar Helge Gimle gjør en pastor Manders som svarer helt til den nådeløse prestekarikaturen Ibsen har skapt, en mer slu, utkrøpen hykler enn denne, skal en lete lenge etter.

Even Rasmussens Snekker Engstrand er glitrende i sin djevelskap og evne til å manipulere andre.

Morten Svartveits Osvald er dirrende av angst og nervøsitet, og Kjærsti Odden Skjeldals Regine strutter av overlevelsesevne midt i elendigheten.

Anette Hoff er en staselig Fru Alving, sikker og naturlig i sine reaksjoner, og i sin utvikling frem mot det å se sannheten i hvitøyet.

Agder Teater kan glatt føye Gjengangere til en av sine store suksesser i Kilden.