Tyskland/Østerrike/Frankrike 2012
Regi: Ulrich Seidl
Manus: Ulrich Seidl og Veronika Franz
Skuespillere: Maria Hofstätter, Nabil Saleh, Natalia Baranova, Rene Rupnik
Sensur: 15 år
Egnethet: Voksen
Drama
Dypest sett er denne filmen en tragedie. Ikke misforstå: Den er overhodet ikke tragisk laget – langt i fra dét! Den er i bunn tragisk fordi et menneske i en slik mental tilstand som filmens Anna Maria er, er tragisk i seg selv, og hennes oppførsel derav, blir tragisk.
Vel. Det ekstreme inngir alltid følelsen av det skremmende eller av det triste. Iblant begge deler, hva nå enn det ekstreme består av/ligger i. Her ligger det ekstreme i religionen, i den katolske religion. I religiøs oppfattelse, i praktisk religiøs handling. Vi møter en kvinne, Anna Maria, middelaldrende, i fullt arbeid, hun bor i liten blokk i Wien, Østerrike. Hun lever enslig, men egentlig er hun gift med en muslim (!). Det får vi vite et stykke ut i filmen.
Å tro er en positivitet. Men hennes tro er ikke i balanse. Hun dyrker Kristus som en som er dypt forelsket: Hengivenheten er rødglødende, opptattheten av Ham har skylapper på seg, hun er over i det maniske.
Men: Selv om grunnmuren her er tragisk, har dette verket en overbygning av det besk humoristiske. Her skal vi ikke dvele ved hva som skjer og ikke skjer da hun med sin Jomfru Maria-skulptur i fanget som en hundevalp, oppsøker en innvandrerfamilie, et middelaldrende ektepar eller en vodkaoverrislet russerrinne med lesbiske tilbøyeligheter, med sitt insisterende, enøyde budskap. Eller da hennes rullestolsittende, muslimske ektemann dukker opp ut av det blå og forlanger at hun skal oppføre seg i henhold til muslimsk kultur. Eller da hun bruker en Kristusfigur til behov der behovets hjelpemidler vanligvis fås kjøpt i butikker med navn som "Erotica" eller "Kondomeriet".
Denne anmelder lot seg fengsle, på den kjølige måten, av denne filmen. Slik en for en tid kan la seg fengsle av en ukjent og bisarr verden. Noen mennesker vil helt sikkert finne den provoserende. Andre vil garantert karakterisere den som blasfemisk. Andre vil se på den som et langt gjesp.
Regien er, som i den franske "Amour", meget tett på, iblant nær det klaustrofobiske. Skuespillerne er meget ledige og formbevisste.
PS. Regissør/manusforfatter Ulrich Seidl har også lagd "Paradis: Kjærlighet", den ble vist i Kristiansand tidligere i år.
