Canada/Frankrike 2010
Regi og manus: Xavier Dolan
Skuespillere: Monia Chokri, Xavier Dolan, Niels Schneider
Sensur: Tillatt for alle
Egnethet: Ungdom/voksen
Dette utspilles i et ung, hipt miljø i Montreal, Canada. To venner, en ung kvinne som absolutt er for/til menn og en ung, homofil mann faller for en ung mann. Én av den selvdyrkende typen, med en spinkel kropp og et ansikt som synes skåret i smør, et ansikt som virker tvers gjennom upålitelig. Et ansikt som kunne vært modell for den klassiske David-statuen. En del mennesker faller for et slikt ansikt og tillegger eieren av ansiktet er rekke egenskaper han ikke har.
De to ovennevnte, Marie og Francis, faller hardt og heftig for den modellpene Nicolas. Så er da filmen om deres smerte og fornedrelse gjennom det å være forelsket. Det er ingen fryd og glede her.
Det er en verbal film, det visuelle er alltid tilkoblet det verbale, ikke omvendt. Og rent bildemessig er filmen meget nær, i betydningen at kameraet er tett på sine personer, tett på øyne og minespill. Men igjen: Uttrykkene følger etter ordene.
Det er nesten et kammerspill, og selv om en ser og hører andre mennesker, er det de tos forhold til den tredje som er det sentrale, hele tiden, hele veien.
En interessant film, ja da. På alle måter klar og våken, med et tydelig stenk av det bittersøte, men å se den er som å se noe i et akvarium: Det når oss kun intellektuelt, ikke med hjertet.
Regissør/manusforfatter Xavier Dolan spiller også Francis. Dette er Dolans andre film, han er i dag kun 21 år gammel.