Den sympatiske kirkegjenger

BOK

Forlag: Spartacus

Human-etiker med et vennlig blikk på norsk kristenliv. Det ble det interessant lesestoff av.

«Den sympatiske leser» er et uttrykk fra litteraturkritikken som faller i tankene når jeg leser Didrik Søderlinds oppdagelsesreise i Kristen-Norge. Han må kunne kalles den sympatiske kirkegjenger. Siden Søderlind er medlem av og rådgiver for Human-Etisk Forbund, og ateist, om enn tvilende, kunne vi ventet oss et kritisk blikk.

Men nei, Søderlind reiser med et åpent sinn, stadig med spørsmål om kanskje en av disse menighetene kunne være noe for ham. En statskirkemenighet skulle vise seg å bli det nærmeste han kom. Men det er på slutten av reisen. I mellomtiden har han vært fra Egersund til Tromsø.

Hos egersunderne fikk han blant annet innblikk i livet til Menigheten Samfundet, som har sin base i Kristiansand. I Egersund er denne menigheten blitt splittet to ganger, slik at det finnes tre varianter av den (lomelenderne, larsane og perane), og de er slett ikke venner. Uenigheten dreier seg om tolkninger av Skriften så subtile at det kan være vanskelig for utenforstående å begripe. Men religionskriger har vært startet på tynnere grunnlag, så der er vel en slags logikk i det.

Forfatteren noterer seg at medlemmene av Samfundet regner seg om de eneste rette kristne på kloden. Og selv de intervjuede lederne, forstander Atle Dversnes og rektor Yngvar Hetland, må innrømme at det er vanskelig å forstå. Samfundet har neppe fått så bred omtale siden undertegnede skrev om dem i Fædrelandsvennen ved hundreårsjubileet i 1990. I Egersund rekker forfatteren en tur innom Frelsesarmeen og det lokale bedehus, der en emissær fra Norsk Luthersk Misjonssamband forkynner ordet. Søderlind finner en høyst levende satan, «fristeren» med hele sin «mørkets hær», men også «et nytt liv i Kristus». Forfatteren er igjen den vennlige observatør, selv om det kunne vært lett å gjøre narr av emissæren og hele bedehusbevegelsen. Søderlind fyller ut egne opplevelser med intervjuer med fagfolk underveis. Sosiologen Olaf Aagedal har studert bedehuskulturen inngående. Han spår den en lang fremtid.

Så reiser forfatteren videre, til læstadianerne i nord, en annen dypt konservativ bevegelse, han er innom hos katolikkene, pinsevenner, Smiths venner, mormonere, og han oppsøker nyere og mer liberale miljøer, som hovedstadens Sub Church, som kan forveksles med en rockeklubb. «Jesusrebellene» kaller han dem.

En slik reise på kryss og tvers i det teologiske landskap viser noe av bredden i norsk kirkeliv, der et sympatisk blikk kan gi innsikt også i det som er forvirrende og kritikkverdig. Jeg fikk en viss godhet for Søderlinds metode og tilnærming til et stoff som i pressen som oftest blir møtt med nedvurderende og kritiske blikk. Noen må også lytte med et åpent sinn, ellers blir mange nyanser borte. Er det noe prosjektet til Søderlind viser, så er det at det norske kristenliv er mangfoldig, men uoversiktlig, og han har langt fra fått med seg alt. Så langt jeg kjenner kristenheten her til lands, er Søderlind etterrettelig og godt informert, men ved den korsvei, i alle fall, overveldende mild.

«Jeg mener nå at kristendommen er mye bedre enn mange av dens kritikere skal ha det til...», avslutter Søderlind, uten at han dermed ble «noen virkelig kristen».