Forfatter: Nils Christian Moe-Repstad

Sjanger: Lyrikk

Forlag: Flamme forlag

Han heter Nils Christian Moe-Repstad og er ute med sin åttende bok.Mens skrivekunsten ligger på sotteseng i massemediene og alt som heter korrektur er kastet ut med innsparingens badevann, romanene eser i volum og blir lønnsomt underholdende, novellene blir færre og diktsamlingene tynnere, er det noen som likevel skjerper pennen, filer språket, tenker alvorlig, skriver med hode og hjerte, og ganske sikkert også med smerte, om de vanskelige tingene i livene våre: Om farer som truer i verden, i fellesskapene, i politikken, i religionene, i det enkelte liv og i samliv. Det er poetene. De er språkets våpendragere. De er få og små og de selger dårlig. Men de kjemper med verdens sterkeste våpen: Ordet.

«19 forgiftninger» har ikke giftmerke på forsiden. Det ville vært for en klisjé å regne. Tvert imot er boka utstyrt med et røft, stofflig og gammelmodig bind, mens tittelen er nåtidig montert. Så leser vi om gift, om giftens virkninger til død og helbredelse, om av giftning, og altså mest om for giftning. Giften er konkret og metaforisk. Likeså er giftens virkninger både konkret og billedlig å forstå. Her dynges på med litterære referanser både fra nåtid og fjern fortid. Her er bibel og Dante, her er middelalder og pest, og her er Wittgenstein og Günter Grass. Medisinsk og kjemisk terminologi er ikke utelatt, og jeg innrømmer villig å ha hatt stor nytte av Google og Wikipedia under lesningen, for eksempel når «Birkelands terrella» dukket opp.

Moe-Repstad frir ikke til de mange. Men han frir ganske åpenbart til sine lesere. Og som leser blir jeg smigret, flattert og ikke så lite henført over å møte dikterens tankerikdom, hans språklige overflod og eleganse, over å bli så utfordret og av og til provosert som jeg blir. Å lese Moe-Repstad er som å vandre i en samtidig kunstutstilling. Jeg ser og hører og leser ting jeg ikke umiddelbart forstår. Men så må jeg si til meg selv at det kanskje er min egen feil, at kunstneren har gjort jobben sin, det er jeg som ikke har gjort min. For så enkelt er det jo, skal vi forstå kunsten, må vi bry oss om den.

Moe-Repstad inngir tillit. Og med tillit til at han faktisk både vil meg vel og har noe viktig å si meg, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at denne boka skal anbefales. Den fordrer nysgjerrighet, åpenhet, tålmodighet og en god del undersøkelser, altså en «interaktiv» oppførsel fra leserens side. Faktisk kan den leses mange ganger over svært lang tid. Et resultat kan være at jeg får ny innsikt.