La det være påpekt: Dette filmdramaet har ingenting med Ernest Hemingways berømte novelle å gjøre, tittelen henspiler på en kjent fransk chanson.
Michel (Jean-Pierre Darroussin, sist sett i Aki Kaurismäkis film "Le Havre") er formann på et verft i Marseilles. Verftet er truet av konkurs og tjue mann må gå. Alle navnene til verftets ansatte legges i en lue, deretter trekkes tjue navn. Michels navn er blant dem. Han har, i demokratiets navn, lagt sitt eget navn i luen.
Han blir førtidspensjonert. Han har god helse, kone, barn, barnebarn. Under en feiring på verftet, blir han og kona overbrakt billetter til en Afrika-ferie, barnebarn og venner har spleiset. Men så: En kveld blir han, hans svigerinne og hennes mann, som er en nær venn og tidligere kollega av Michael, brutalt ranet i hans eget hjem. Afrika-billettene blir tatt, alle tvinges til å utlevere sine bankkort og kortenes nummer.
En tid etter lykkes det Michel, via de rene tilfeldigheter, å oppspore den ene tyven. Det viser seg at han er en ung mann, en tidligere kollega av ham. Denne unge mannen tar seg av sine to yngre brødre, de har en mor som arbeider på et skip og stor sett gir blanke blaffen i dem. Før du protesterer: Joda, det finnes mennesker som henne, absolutt.
Denne filmen er hverdagsnær, iblant intim, både i substans og i fortellerform. Robert Guédiguian er en av Frankrikes store humanistiske filmskapere, i Norge kanskje mest kjent for "Mari-Jo og hennes to elskere". "Snøen på Kilimanjaro" er varm, sympatisk og forståelsesfull. Den taler til hjertet og en skal være hogd ut av granitt hvis en ikke lar seg berøre av den.
Men samtidig taler den også til intellektet og den former spørsmål i en: Hvor langt skal ens medmenneskelighet gå før den glir over i det tåpelige/det dumsnille? Og skal en "forstå" andre mennesker så langt ut at ens egen identitet trues med å smuldre helt opp?
Interessant og hjertevarm – en god filmopplevelse!