Hun griper tak i lytteren med én gang. Det er lett å forbli der; sammen med Ingrid Olava (32) i hennes musikalske univers. Albumtittelen "Summer House" høres ut som en lykkepille der artisten fra Lillehammer koser seg, lever det gode livet og har det veldig fint i sommerhuset sitt på Hurum. Slik er det nødvendigvis ikke. Men lyset fins et eller annet sted. For å komme dit, må Ingrid Olava kjempe med seg selv. For aller mest handler hennes tredje album om lengsel og smerte. Ikke overraskende etter hennes såre melankoli på de foregående albumene, "Juliet’s Wishes" (2008) og "The Guest" (2010).
Det fins mange artister internasjonalt som beveger seg i samme stilmessige område som Ingrid Olava. Hun skiller seg likevel ut med sin nærværende og nervepirrende intensitet og sin sjelfulle formidling med sin sterke og autoritære stemme. Olava kommer nært; hun er personlig, og allerede på åpneren og det nakne tittelkuttet fester hun grepet.
Britiske David Kosten har produsert. Han gir henne et internasjonalt lydbilde. På en lyttetest med bind for øynene, hadde det ikke vært lett å høre at Olava er fra Norge. Poenget er likevel at dette er bra uansett nasjonalitet. Uansett om hun gjør den rytmiske og spesielle "The Girl Who Got Away", de fengende "Clap Hands" og "Jackie Kennedy" eller den helt nakne og avkledde "Dark-Eyed December".
Ingrid Olava befester med dette albumet sin posisjon blant landets mest substansielle og viktige artister. Sammen med Ane Brun. De er litt like i form og uttrykk. Men Ingrid Olava lager litt mer styr og drama, og hun kommer litt nærmere lytteren enn Ane Brun. Takk for det! Dette er et album man kan spille fra begynnelse til slutt, og like det litt bedre for hver gang.