Har du noen gang sett din egen refleksjon i et butikkvindu, og ikke assosiert det med deg selv? Eller studert et bilde av en lys— eller mørkhåret terrorist, og tenkt at noe i ansiktet eller holdningen minner litt om deg?
Hovedpersonen i denne fortellingen, Amor, går rundt og kjenner på sin egen og andres skepsis og fremmedfrykt i en by full av politi. Kameraten hans prøver å få kontakt. Noe har skjedd. Eller har det det? Amor sier til seg selv at det uansett ikke har noe med ham å gjøre. Og han svarer ikke Shavi som ringer og ringer, for Shavi har fått barn på hjernen og er ikke som før.
I stedet snakker han litt på telefon med mormor som er i himmelen, og så med den en gang blodtøffekusinen sinsom er begynt å oppføre seg voksent og religiøst. Og hele tiden ønsker han at Valeria skal ringe, som han har vært bestevenn med sidenbarndommen helt til «en av oss begynte å føle kjærlighet mens den andre følte vennskap.»
«Jeg ringer mine brødre» handler om å stå på en felles grunn, som det skakes i. Om hvem som er ens «brødre» når alle begynner å finne sine egne voksne veier. Eller når en katastrofe inntreffer; Hvem er vi redde for – da? Finnes det noe «vi» og finnes det noe «de andre», eller er vi alle alene?
Khemiri er en nyskapende forfatter som blir mye lest. Vi er heldige som kan forstå ham på svensk/norsk og få med oss hans unike språklige finesser. Telefonsamtaler, tilbakeblikk og innbilte beskjeder glir imellom hverandre og lager en egen rytme og mening. Hva er det egentlig som skjer? Amors øyne er et observasjonskamera, han opplever ofte seg selv utenfra. Blant annet fins det en nydelig scene med et epleklistremerke som kastes selvbevisst i søpla – «for at folk skal huske på at der … Der er det en sånn som sannelig ikke er sånn.»
Boken er liten sammenlignet med Khemiris tidligere – du leser den på en ettermiddag med et trykkende jag, som om noen puster deg i nakken – men følelsen du sitter igjen med etterpå, er stor. Og i små luftehull langs veien slipper Khemiris fine, fine humor inn gjennom scenene.
Den dystopiske settingen kan minne om Jennifer Egans «Black Box», og den tikkende stemningen om «Bomb dem «av Mikael Niemi. Men mest av alt er dette en bok med sine egne, levende beskjeder. Den skildrer noe som glipper, ustadigheten vi opplever hos hverandre.Og så er denfull av varme.