5

Moodysson tok tak i alle temaene jeg var opptatt av som ung med sine første store filmer – den vågale «Fucking Åmål», den hippieglade «Tillsammans» og den grusomme, øyeåpnende «Lilja 4-ever». Som en av Sveriges største filmskapere har han fortsatt å holde seg aktuell og spesiell, og nådd bredt ut også internasjonalt.

Når han lager bøker, blir jeg derfor ikke overrasket over at han tar hele verden inn i sitt skrivebilde. «Tolv måneder i skygge» følger Lukas gjennom et år av filmfestivaler og hverdagsliv i Malmö, Moskva, Aten og Småland. Teksten er satt opp som en slags punktroman hvor inntrykkene strømmer på non stop gjennom de vidåpne kanalene i dette sjeldent oppmerksomme sinnet: «Hvordan skal jeg klare skrive om dette?»/«Jeg må skrive om dette. Men det er vanskelig […] jeg husker bare detaljer.»

I begynnelsen henger punktene løst i lufta – alle disse inntrykkene, jeg tenker: hva skal jeg med alt dette? Hva skal jeg hekte det på? Men så begynner punktene sakte men sikkert å spinne tråder over til hverandre og danne en spindel som fanger opp stort og smått – menneskeskjebner, steder, erfaringer, ideer. Man blir sugd inn. Kommer så tett inn på verdens mennesker at det gjør vondt.

Karakterene benevnes med forbokstav, som kona «C», den kurdiske flyktningen «G» og filmkollegaen «M» (som jeg tror er Margreth Olin). For de som kjenner til Moodysson, er det mange eksklusive innsideskatter å grave frem her. Hans tanker om sine tidligere verker, om politikk, om folk han møter eller holder kjær og alle nye innfall, myldrer over de dagboklignende sidene. Selvkonfrontasjon, banaliteter og total ærlighet. Det føles relevant: dette angår også meg og deg.

Et hovedtema i boka er Europas flyktningpolitikk. Her brenner engasjementet side om side med maktesløsheten. De ladde, storslagne øyeblikkene rører ved de hverdagslige. Observasjonene kommer som ut av det blå og ligger plutselig helt opp i ansiktet ditt: «På en stor glassrute er det blitt teipet opp et hvitt ark med teksten «OBS! GLASSRUTE!» Av og til føler jeg at det er det jeg driver med: skriver ordet glassrute på en glassrute […] Det selvfølgelige grenser til det meningsløse. Men jeg sier til meg selv at det meningsløse også grenser til det livsviktige.» Moodysson – en livsformidler.