_Riksteatret i Kilden, Teater— og Operasalen
Oversatt av Teodor Janson
Regi: Kim Sørensen
Med: Kåre Conradi (Barry), Ulrikke Døvigen (Liz) og Tov Sletta (Greg)_
Slik var det i siste sekvens av «Komplottet». Journalisten Liz oppsøker den berømte entertaineren Barry etter at han har begynt et nytt og bedre liv. Han levde høyt på sin popularitet, så høyt at alkoholen tok overhånd og dopen flommet, familien led og kona ble syk. I et brutalt journalistisk komplott blir hans umoralske og destruktive liv avslørt. Han får livet ødelagt.
Journalist Liz vil liksom be om unnskyldning. Men kanskje kunne Barry tenke seg å fortelle om sitt nye liv til leserne? Og tenk om kona ser ham der oppe fra himmelen, tenk å kunne fortelle leserne om den angrende synder og hans oppstandelse til et nytt liv? Hun ringer sjefredaktøren, gir telefonen til Barry som blir fristet med masse penger for å gi tillatelse til å trykke denne historien.
Kan teater engasjere? Det engasjerte i alle fall denne tilskueren. Jeg var opprørt. Men det ga seg i det øyeblikk Barry viste seg i stand til å selge seg selv enda en gang. Og da ser man straks at dette er en dypt alvorlig forestilling som handler om moral på mange plan.
Introen tenderer til å bli kjedelig med disse liksom-bankfolkene som er så karikerte at det tyter. Men så kommer det ytterst overraskende omslaget, når de to viser seg å være kyniske tabloidjournalister. Storyen er satt i et moderne Oslo-miljø, det hele elegant regissert i et luksuriøst hotellmiljø. Kåre Conradi gjør Barry med bravur, enten han nå er snydens full og patetisk, høy på speed eller knekt og halvdød av anger. De to andre forblir nokså nær karikaturer gjennom hele stykket, men ikke mer enn at det hele blir illustrerende og langt på vei troverdig. Helheten burde vært strammet inn noe. En time og tre kvarter ble i meste laget. Det er som om teksten ikke bærer fullt så lenge.