Det er så vidunderlig når norske forlag utgir bøker av store forfattere fra andre kulturkretser. I år har forlaget Font satset på, den for nordmenn forholdsvis ukjente, sørkoreanske forfatterens foreløpige hovedverk, Prinsesse Bari. Det som er særlig fascinerende med den, er ikke skrivemåten,eller angrepsmåten til det å lage en tekst, slik jeg hadde trodd,men selve innholdet i historien som fortelles.
Forfatteren gir oss et hjerteskjærende innblikk i hvordan sultkatastrofen I Nord-Korea var, og kanskje fortsatt er, for befolkningen. Å forholde seg teoretisk til en nyhetsmelding om sult i et avsondret land er noe ganske annet enn å lese beskrivelse av lik som flyter med elven, en død mor med sitt lille spedbarn plassert på magen. Gjennom matmangel og forvitring av samfunnsstrukturene skildrers et samfunn i fullstendig oppløsning; ikke så mye som følge av et doktrinært regime, som av ganske materielle omstendigheter. Riktignok skildres også vilkårlig, autoritær maktutøvelse, men det er ikke dette som bærer historien. Det er desperasjonen som følge av matmangel.
Historien fortelles i jeg-form gjennom ei lita jente, Bari, som fødes som datter nummer sju inn i et samfunn med sterkt patriarkalske tradisjoner. Faren forsøker å drukne datter nummer seks, mens moren etter neste fødsel går den tunge veien ut i skogen der hun legger fra seg sin syvende datter for å dø.Boka åpner med disse hendelsene, nøkternt og kronologisk fortalt i et enkelt språk tilhørende ei ung jente som ser tilbake. Interessant er det at disse hendelsene ikke er direkte knyttet til det undertrykkende politiske regimet i landet, men til folks egne kulturelle forestillinger.
Familien går i oppløsning, og vi følger den 14 år gamle jentas kamp for å klare seg under særdeles barske omstendigheter. Det er denne første halvdelen av boka som gjør den sterk og eksepsjonelt lesverdig, mens resten, som handler om hvordan hun kommer seg til England som blindpassasjer i en konteiner — og jentas liv i London, ikke har samme magiske kraft.