FLEKKEFJORD: Han ser lite arrogant ut, i sofaen på «Kaffebørsen» i Flekkefjord, med en tykk, blå strikkegenser mot byens hvite kulde. Med sin sjette roman for ungdom, «Holde hardt og aldri slippe», har forfatteren skrevet seg til sin andre Sørlands-nominasjon. Det nesten ti år etter at Labergs østlandsliv ble et sluttført kapittel. Vandringen sørover startet på Bibliotekhøgskolen.
— Jeg begynte på skolen i den tro at jeg skulle få lese masse. Men det kokte ned til systemer for oppsett og gjenfinning av bøker, sier Laberg.
— Men det endret seg heldigvis da jeg begynte å jobbe.
Og jobbingen, den førte til Flekkefjord.
— Jeg jobbet ved Akershus fylkesbibliotek da det ble en ledig stilling her. Da ante jeg ikke hvor Flekkefjord var, og hadde aldri vært spesielt opptatt av padling. Men jeg tok med meg familien og flyttet.
Siden har nittedølingen fått feste blant flekkefjæringene.
— Jeg blir nok sett på som en litt sær type. Kanskje hyggelig, men litt sær, sier Laberg og byr på et skjevt smil over kaffekoppen.
Lesbisk debut
Det var på videregående at Hans Petter Laberg begynte å skrive manus. Da han var 20, sendte han inn sitt første.
— Det fikk jeg i retur, uten så mye som en konsulentkommentar. De så ikke noe håp i det hele tatt, sier Laberg tørt.
Men det lysnet da Cappelen i 1996 utlyste en konkurranse for beste kjærlighetsroman for ungdom. Jurymedlem Vigdis Hjorth mistenkte Laberg for å være et pseudonym for en lesbisk forfatter da hun leste «Biter av en historie».
— Den handler om to jenter som forelsker seg i hverandre, og Hjorth gikk gjennom forfatterforeningens medlemslister for å se hvem det kunne være som kunne ha skrevet den, sier Laberg, som brukte venninner som konsulenter for den kvinnelige hovedpersonen.
— Jeg hadde aldri skrevet for ungdom før, og det ble nok en veldig moden ungdomsbok.
Siden har det blitt først og fremst for ungdom Laberg lager sine bøker.
— Det var noe som løsnet der. Det er i ungdomstiden de store følelsene kommer fram, og du er en god del mer åpen.
Etter den første romanen har protagonistene vært gutter, av det mer eller mindre ulykkelige slaget.
Savn
— Mine bøker handler om unge på siden av de andre. Det er uinteressant å skrive om lykkelige, veltilpassede mennesker, sier Laberg.
— Det hadde dessuten blitt en veldig kort bok. Bøkene mine handler mye om å savne noen. Det er alltid noen som ikke er der.
«Holde hardt og aldri slippe» handler også om savn. Sårt savn og altoppslukende besettelse blir formidlet i fragmentariske fliker. Jeg-personen blir aldri beskrevet i detalj, men fremstår nesten utelukkende gjennom sine egen betraktninger av andre. Når hovedpersonens tanker er på sitt mest sprikende, sklir ordene bokstavelig talt fra hverandre.
— Jeg brukte typografiske elementer som et frampek, forteller Laberg.
— Det at du gjør noe med skriften får folk til å stusse. Det gjør kanskje teksten vanskelig forståelig, men det er meningen. Dette er ikke lett stoff uansett.
Det er lesevant ungdom Laberg sikter mot, og han anbefaler ikke hopping fra tegneserier til sine tekster.
— Jeg er nok ganske eksperimentell i måten jeg forteller på. Jeg liker å utfordre meg selv og er ofte fragmentarisk, konstaterer Laberg.
— Jeg har selvfølgelig en begynnelse, midt og slutt, men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Kanskje blir min store utfordring å skrive en helt «streit» historie.
200 bøker i året
Et glimt inn i Labergs liv kan tyde på at alt er linket til litteratur. Når han ikke skriver eller jobber på biblioteket, sitter han i Kulturrådets vurderingsutvalg for barn- og ungdomslitteratur.
— Det dreier seg om nulling og godkjenning av bøker, sier Laberg.
— Mengden går veldig opp og ned, og de fleste kommer på høsten, men det kan vel bli en 150-200 bøker å vurdere i året. Man kan fort bli veldig ensporet. Jobben skal ikke kvele all leselyst.
For å unnslippe litteraturlenkene ser Laberg film og hører på musikk.
— Jeg vegeterer også, legger forfatteren til.
— Det å sitte og stirre tomt fremfor seg er egentlig en ganske ålreit ting, så lenge du ikke sitter for lenge.
Og det pakkede programmet til tross, i fjor unnet Laberg seg syv sammenhengende dager uten boklesing.
— Jeg var en uke på ferie uten å lese én bok. Jeg leste Se og Hør og følte meg utrolig skitten etterpå.
Ukjent slutt
Etter et lengre forsøk på å skrive manus hjemme, noe som førte til kronisk dårlig samvittighet, skaffet Laberg seg et kontor i byen. Dit går han to morgener i uka, før han begynner på biblioteket.
— Da sitter jeg der og begynner å skrive. Jeg er aldri veldig inspirert når jeg begynner. Inspirasjonen kommer underveis, sier Laberg.
— Når jeg skriver hører jeg alltid på instrumentalmusikk. Det setter i gang hodet mitt. Om det er tekst til musikken blir jeg bare sittende og lytte.
Men selv når musikken maner fram mening, er historiens ferdige form uviss.
— Jeg har aldri klart for meg hvordan en bok slutter. Vet jeg det, er det ingen vits i å skrive den, understreker Laberg, som ikke frykter skriveblokk.
— Det er ikke noe problem å finne noe å skrive om. Det er å vite når man skal slutte som er vanskelig. Skrekken er å bare fortsette og fortsette uten at det gir mening, som forfatteren i «Wonder Boys». Samtidig skal du skrive mye dritt før du skriver noe bra.
ingvill.dahl@fvn.no
Hvordan stemme: Fram til 6. april kan publikum stemme på de fem nominerte forfatterne. Det kan gjøres per sms, telefon, brev, nett eller e-post. Mer info på nettsidene til Sørlandets litteraturpris: www.sorlandetslitteraturpris.no.
Hva betyr nominasjonen for deg?
— Det er en anerkjennelse av en bok jeg er veldig, veldig stolt over
Hva var din første store bokopplevelse?
— En av de første jeg husker er «Frostknuter» av Gene Dalby. Den gjorde inntrykk.
Er det noe du ikke liker å lese?
— Nei, egentlig ikke. Jeg er ingen stor elsker av fantasy, men jeg leser det også.
Hvilken bok ligger på nattbordet ditt nå?
— Nattbordet mitt er strengt tatt er en stol, og boka jeg leser for tida er «Nøkkelmysteriet» av Eli Landaas. Jeg leser også «Landet Alltid Raudt» av Ragnfrid Trohaug. Det er fint å lese flere bøker på en gang.
Hvilken bok drømmer du om å skrive?
-Min neste bok