KRISTIANSAND: — Jeg skal fortelle deg en hemmelighet. Jeg kom ikke hit på grunn av verken landet, folkene eller festivalen, sier Andy Inglis.

Den tynne, bleke skotten sitter på Frk. Larsen og flirer. Han ligner plutselig ikke så mye på vokalisten i Travis (Fran Healy), men mer på en uskikkelig guttunge.

Det var tirsdag nyheten sprakk om at Quart har fått nybookingsjef. Etter et drøyt år hadde Jørgen Skauge fra Bergen fått mer enn nok av å tråkke i Toffen Gunnufsens dype fotspor. Nå skulle Andy Inglis fra London og Skottland komme og ordne comebacket for festivalen som rykket ned fra eliteserien i år. Denne mannen har inntil nå drevet scenen som i år ble kåret til den beste i hele Storbritannia. Den heter The Luminaire og ligger i London.

Kvikk Lunsj

I introduksjonsintervjuet i Fædrelandsvennen snakket Andy varmt om både Norge, nordmenn og norsk musikk. Det var på Bylarm i Stavanger i 2005 han hadde forelsket seg i landet.

Men nå ler han:

— I'm here because of the quick lunch.

Etter noen sekunder skjønner vi at han snakker om sjokolade og ikke nordmenns kjappe lunsjvaner.

Dermed vet du hva du skal gjøre dersom du liker bandbookingen til Quart 2008: Kast Kvikk Lunsj på Andy.

Hvis du derimot ikke liker bookingen, er det heller ingen sak: Bare snakk høyt til ham om det. Uhøflige og brautende folk er noe av det mest provoserende Andy Inglis kjenner til, og bråkete konsertgjengere er noe av det han liker aller minst.

— Jeg kan snakke ganske hardt til folk som bråker under en akustisk konsert. Da jeg kom til London for ti år siden, hadde jeg barbert av meg alt håret. Iblant kunne jeg stå midt i lokalet og rope med min skotske aksent at folk skulle holde kjeft når bandet var på scenen. Siden mange i London ikke har annen kjennskap til skotter enn filmene «Braveheart» og «Trainspotting», ble det gjerne til at de hørte etter, flirer han.

Gentleman

I motsetning til filmenes hovedpersoner er ikke Inglis verken blodtørstig eller hypernarkoman. Han er derimot en skotsk gentleman som er opptatt av høflighet og respekt. Vi kan ikke se bort fra at han vil trives godt blant sørlendingene.

— Det er noe av det jeg liker ved nordmenn. Man snakker ikke så høyt, og man tenker gjerne et par sekunder før man snakker. I London var det helt annerledes. Der har folk ikke tid til å være høflige, sier Inglis, som har elleve år i metropolen bak seg.

— Jeg gidder ikke bruke tid på folk som ikke har hjertet i det de holder på med, og dem er det mange av i musikkbransjen. Det er mennesker som er mest glad i posisjonen de har fått, og som tar det for gitt at de skal komme inn gratis overalt, sier han med tydelig irritasjon.

Selv om han ikke liker fasadeklatrere, er Andy Inglis opptatt av å kle seg pent.

— Jeg elsker slipsknuter. Ja, det er sant! Det finnes 85 måter å knytte et slips på, sier han og drar i gang en fem minutters utredning om emnet.

Underveis skjønner vi hvorfor han har knyttet skjerfet som han har gjort, og til slutt munner monologen ut i:

— Og hvis jeg hadde hatt noen penger å snakke om, skulle alle gått i skreddersydde dresser fra Savile Row. Fremdeles er slips det eneste finplagget jeg har råd til.

Kanskje var det under oppveksten i «meget stygge» Grangemouth Andy utviklet slips-fascinasjonen?

Start og akevitt

Her spilte han piano før fotballen tok ham. Favorittlaget er Dundee United. Men på grunn av lang avstand, og fordi skotsk fotball etter hvert sank til pinlig lavt nivå, falt han av lasset under London-oppholdet.

Nå har den tilpasningsdyktige skotten allerede tatt til seg de viktige tingene på Sørlandet:

— Jeg tør ikke annet enn å bli Start-supporter når jeg skal jobbe her. Det skal bli deilig å gå og se fotball igjen, sier han.

At det er Adecco-fotball bekymrer ikke. I likhet med Start forventer han at også Quart skal rett tilbake til eliteserien etter skammens år 2007. Men har fyren peiling på hva han har gitt seg ut på? Vet han at sindige sørlendinger vil ønske hans kortklipte hode kokt med poteter og smør dersom festivalen selger mindre enn 50.000 billetter?

— Jada. Folk har fortalt meg hva som skjedde her i år, og jeg er fullt klar over forventningene. Kanskje burde jeg være både nervøs og engstelig, men det er jeg ikke i det hele tatt. Jeg har tro på meg selv, og jeg har tro på dem jeg jobber sammen med. De er veldig dedikerte. Tirsdag var vi på fest (julebord) sammen og jeg møtte 20 stykker. Det var skikkelig hyggelig, sier Inglis.

Tross årstiden rørte han verken akevitt eller ribbe på festen.

— Hver gang noen her nevner at jeg er vegetarianer, er det en eller annen i nærheten som begynner å le. Jeg vet ikke om Norge er det rette stedet å være vegetarianer, sier han litt oppgitt.

Det med akevitten har en annen forklaring.

— I 1996 ble jeg så full som jeg aldri har vært verken før eller siden, og det var på akevitt. En venn av meg hadde fest med noen norske forretningsforbindelser. De hadde drikkelek til Stings «Roxanne». Hver gang han sang «Roxanne» drakk jentene en akevitt, og hver gang han sang «Put on the red light» måtte guttene ta en. Og du vet hvordan refrenget går til slutt? Aldri mer akevitt, sier skotten.

Bylarm

Men selv om akevitt ikke er greia, innrømmer Andy stor sans for andre norske kulturuttrykk. Han er stor fan av Madrugada. Både disse, Ungdomskulen, Datarock med mange flere har opptrådt på klubben hans i London.

Andys musikalske nysgjerrighet er umettelig, og det var derfor han første gang besøkte Norge og Bylarm i 2005. — Vennene mine kunne ikke skjønne hva jeg skulle dit etter. Jeg sa: «Det bor mennesker i Norge, og de har sikkert noen instrumenter de kan spille på der også. Jeg vil finne ut hvordan det låter», sier han.

Det samme har han gjort en rekke andre steder i Europa.

— Alle land har sin egen «Bylarm», og mange av de beste konsertene jeg har hørt var ting jeg ikke visste om på forhånd, sier Andy.

Denne filosofien vil han ta med seg til Quart. Favorittfestivalene hans All Tomorrows Parties (UK) og Dour (Belgia) består for eksempel stort sett av ukjente band. Dette betyr ikke at Andy Inglis har tenkt å fylle Quart-plakaten med mongolsk indierock, eller gresk black metal.

— Jeg skjønner at folk vil ha store headlinere, og jeg vet veldig godt at dette ikke er min festival, men publikums, forsikrer han.

Samtidig legger han ikke skjul på at det kan bli vanskelig å betale de aller største navnene til Quart.

— Prisene på store band har blitt helt uvirkelige de siste årene. De står ikke i noe forhold til det du kan forvente å få inn i billettinntekter, sier han.

Håndbak med Toffen?

Ifølge ryktene fra Quartbrakka har Andy Inglis alt startet en vill telefonvirksomhet for å fortelle alle de hundrevis av bransjemenneskene han kjenner i verden at han nå jobber for Quart og «vennligst send tilbud på bandene som er tilgjengelige».

Har han sendt noen tanker til Toffen og Hovefestivalen i aust? Kan vi kanskje få i stand et møte mellom de to og noe vennskapelig håndbakbryting?

— Det skal det ekstremt mye til at du får meg med på. Kanskje hvis jeg drikker veldig mye akevitt, ler han.