Men kvartetten vridde ikke hode og hjerte særlig mye før de plasserte seg selv på samme scene. Nå står flere konserter på kjøreplanen, og albumet på 66 minutter vil være en attraktiv sak for både konsertgjengere og øvrige lyttere.
De fire medlemmene gjør noen av sine meste kjente låter. Alejandro Fuentes synger selvsagt «Sail away». En ålreit versjon her. «Stars» er ikke så frodig og sterk her som på albumet hans, «Diamonds or pearls», men likevel velklingende. Morsomt at han gjør refrenget på spansk i sluttfasen av låten.
Både Alejandro, Espen Lind og ikke minst Kurt Nilsen, har såpass sterke og særpregede stemmer at det er fornøyelig å ha dette i spilleren på denne uforpliktende og blide årstiden. Ikke minst gjør de fine versjoner av Tom Pettys «Mary Jane's last dance», Seals «Kiss from a rose» og Ray Charles' «I got a woman». Ikke fullt så bra er deres versjon av U2s «Desire».
Store gitarister er derimot ingen av dem. Og stempelet som de har fått som de nye gitarkameratene kler dem dårlig. Musikerne de har med seg fyller likevel lydbildet såpass at det sjelden blir tamt og kjedelig. Litt spredt applaus og noen ord til publikum gir oss følelsen av dette er en ekte konsertplate.
Sannheten er likevel den at de fire artistene stort sett er bedre hver for seg enn sammen. Men forretningsideen er god, og aktiviteten rundt dette prosjektet gir i alle fall Alejandro verdifull erfaring. Og sammen med disse sterke og mer meritterte kompisene, hører vi at det ikke er noen grunn til å betvile hans talent og hans fremtid som soloartist.
Espen Lind. Kurt Nilsen. Alejandro Fuentes. Askil Holm
Live Hallelujah.
(SonyBMG)
