OSLO: — Jeg kjenner en som kjenner en fyr som jobber i produksjonsselskapet, forteller Marius Christiansen om hvordan han ble involvert i den norske filmen «Sønner», som har norgespremiere fredag 15. september.

Marius har tidligere laget reklamefilm med Erik Richter Strand, og da han hørte at regissøren skulle spillefilmdebutere, fikk han tak i manuset.

— Da jeg leste det fikk jeg en umiddelbar idé på et lydbilde og en slags intro til filmen. Jeg turte egentlig ikke, men sendte ideen som mp3-fil direkte på mail til Erik.

Så hørte ikke kristiansanderen noe, før han en måneds tid senere fikk en telefon med spørsmål om han var interessert i å se et råklipp. Og det var han.

— Det var et stort kick. Selv om det var et ekstremt råklipp på nesten tre timer, hadde de lagt min musikk over filmen, så jeg skjønte at de ville bruke noe, sier Marius.

Ran

Helt fersk som komponist til levende bilder er Tinnheia-gutten ikke. Han har laget musikken til flere kortfilmer, reklamefilmer for Moland Film og til TV2-serien «Ran». Men filmmusikken til «Sønner» var noe helt annet.

— Det var en ny opplevelse å jobbe med spillefilm. På tv-serien var det mer hektisk, og jeg hadde ikke den samme roen. På «Sønner» fikk jeg ferdigklippen og satt i tre måneder og lagde musikken i tett samarbeid med lyddesigneren og regissøren. Det er det desidert beste oppdraget jeg har hatt.

Og Marius begynte tidlig. Han begynte å spille trommer i treårsalderen, men fikk aldri lov til å ha slagverk i blokka på Tinnheia. Uten at han lot seg stoppe av det.

Lufttrommer

— Jeg spilte lufttrommer, det var sånn jeg lærte å spille. Jeg satt alltid med to stikker i hendene, og så så jeg for meg hvordan det så ut på tv - hvor hi hat og skarp stod. Første gang jeg fikk spille ordentlige trommer var jeg faktisk tålelig god, sier Marius og ler.

Når han spilte Iron Maiden-platene på full guffe, banket naboen over i gulvet. Så av og til flyttet Marius trommingen til Tinnheia fritidssenter.

— Det var plassen! Der spilte jeg i mitt første band i fjerdeklasse. Vi het Leverpostei, røper komponisten, og erklærer seg positivt overrasket over å ha husket bandnavnet.

— Ingen av oss kunne spille, så det ble bare AC/DC-coverlåter. Det føltes som om vi holdt sammen i mange år, men det var sikkert bare en måneds tid.

Lånte fjær

Det ble mer seriøst da Marius fikk seg studio på Lund. Etter to år på musikklinja ved Vågsbygd videregående, fikk han låne et lokale i kjelleren til kiosken på Valhalla. Da sluttet han på skolen, og konsentrerte seg om musikken.

— Så lenge jeg kan huske har jeg vært bestemt på at det er musikk jeg skal drive med. Det var ikke snakk om noe annet, og jeg er utrolig sta, fastslår Marius.

Så han pusset opp studioet og samlet sammen instrumenter og utstyr han hadde plukket opp på veien.

— Jeg har lånt mye rundt omkring. Synthen til Kristian Landmark har jeg hatt siden han kjøpte den på ungdomsskolen. Jeg synes jeg har hevd på den nå, flirer Christiansen.

Etter et par år på Lund, hvor han laget elektronika og klubbmusikk under navnet Monlope, flyttet Marius til hovedstaden i 2002. Filmmusikk

— Da hadde jeg fått nok. Det var vanskelig å få oppdrag, og jeg begynte å interessere meg veldig for filmmusikk. I Kristiansand er det ikke noe å få sånne oppdrag fra. Det holder ikke med ett filmselskap eller to - du må ha et mye større marked, forklarer Marius.

— Men det var vel ikke bare å flytte til Oslo og så kom jobbene?

— Det var faktisk litt det jeg gjorde. Det var ganske naivt, og jeg hadde aldri turt å gjøre det nå, men det gikk bra.

Tilfeldighetene ville det at Marius fikk studio i Filmparken. Der knyttet han lett kontakter etter å ha levert rundt cd'er med musikken sin. I 2003 startet han firmaet Norsk filmmusikk med Kristian Landmark, men det strandet da de gikk hver til sitt.

— Folk tok det mer seriøst enn vi hadde tenkt. Det høres jo ut som et firma som har hundreårsjubileum i år, og det var ikke alle som skjønte ironien, sier filmkomponisten.

Rutine

Nå jobber han alene, fra et studio i kjelleren til Rockefeller, i Torggata i Oslo. Der har han lagt inn rutine på ni-til-fem jobbing.

— Det er greit å få litt struktur på det. Men jeg er en type som kun kommer på ideene der og da. Jeg er ingen planlegger. Jeg må være inspirert.

— Og hva blir du inspirert av?

— Når det er stygt vær. Når det regner og tordner, da er det deilig å sitte inne og jobbe. Men det viktigste er å ha et prosjekt jeg synes er kult og som jeg brenner for.

Møter publikum

Og noe å brenne for har Marius funnet i filmmusikken. Etter å ha sett publikums mottakelse av «Sønner» da den var avslutningsfilmen på Filmfestivalen i Haugesund, er han spent på hvordan resten av Norge vil reagere på filmen som behandler det ømtålige temaet pedofili.

— Jeg er spent på om folk har lyst til å se filmen. Jeg tror mange tror den er dystrere enn den er. Mange tror den er knallhard, men den er mer behagelig å se og høre på enn de tror.

Torsdag skal Marius på premierefest, og fredag fyller han femogtjue. Da kan han feire at det første målet i livet er nådd.

ingvill.dahl@fvn.no