"Charlie's Angels" var en actionspekket, vittig, glamorøs TV-serie på 1970-tallet. Tegneserieaktig, kjapp, med vel så mye trykk på de tre hovedfigurene som på en handlingsstruktur: Tre unge intelligente og meget kampdyktige kvinner, som arbeidet mot kriminalitet av det store formatet. Deres oppdragsgiver var en anonym millionær, de tre damene hadde aldri sett ham. Serien ble mektig populær i USA, den gikk også en lang periode i NRKs "Detektime". Alle tre kvinnene forsatte sine filmkarriérer etter at serien ble stoppet, den som markerte seg sterkest i så måte, var Farah Fawcett. Da hun medvirket i "Charlie's Angels" het hun Farah Fawcett Majors. Nå prøver produksjonsselskapet Columbia Tri Star å spinne gull på minnet om denne serien i en kinofilm. Resultatet stråler ikke. Vel, ikke misforstå, dette er absolutt ingen katastrofe, men kinoutgaven blir helt på et jevne: En overdose østerlandsk kampsportakrobatikk, forkledningskunster, replikker kun av halvsmekker kvalitet, pupp og smil, kjapp rytme, kjapp veksling av scener, hyppig bruk av data, mye ut og inn av kostymer og nesten ikke kostymer. Men en ting makter både regissør, manusforfattere og skuespillere bra: De holder en ironisk avstand til absolutt alt. Og den holdningen, den attityden, redder filmen. Replikker, kollisjoner, overdådig action, alt er inngnidd med en ironisk spøkefullhet. Men dette er ikke James Bond, og slett ikke "Mission Impossible". Kort fortalt: Filmen leker i disse filmenes bakhager. Musikalsk har "Charlie's Angels" flere godbiter: Nye låter med Aerosmith, Fatboy Slim og Apollo 440. Og Destiny's Childs hit "Independent Woman". Og for oss som har levd en liten stund, nevner vi navn som Marvin Gaye, Jimi Hendrix og melodien "Sukiyaki".