Denne stortyverifilmen minner om produksjoner fra 60-tallet, filmer som "Topkapi" (1964), "The Day they robbed the Bank of England" (1960) og "How to steal a Million" (1966). Men, et viktig "men" her: Filmen har nittitallets design, teknikk og tone. Utgangspunktet er en kvinnelig forsikringsagent (Catherine Zeta-Jones) på jakt etter et stjålet Rembrandt-maleri. Hun nærer mistanker om at en viss Robert "Mac" MacDougal står bak, en meget dyktig tyv som opererer på høyt plan (Sean Connery, hvem ellers?). Ad kløktig vei oppsporer hun ham. Men se: Hun blir bedt til hans slott i Skottland. Og der røper hun at egentlig er hun ute etter å stjele en viss, bestemt sak som vil gi større utbytte enn et Rembrandt-maleri: Et gigantisk bankran i Hongkong natt til år 2000. Vil "Mac" inngå et partnerskap med henne? "Mac" tar utfordringen. Så blir vi, på sølvfat, presentert for en meget elegant thriller. En thriller bygd opp omkring en bunntone av "Hvem svindler hvem?", utmyntet i tikkende, sekundpresis spenning og fresende actiondramatikk, krydret av en mulig romanse som kanskje vil slå ut i full, duftende blomst. Hvis ikke de to dreper hverandre først. Eller sender hverandre i fengsel... Og her igjen et bilde på at en romanse kan blomstre under de mest uvanlige omstendigheter og over stor aldersforskjell. I filmen er Zeta-Jones like gammel som i virkeligheten, 29 år. Connerys figur er 60 år, i virkeligheten er han 69. Vel. Selvfølgelig ligger noe av tiltrekningen i denne særs underholdende thrilleren i kuppets utførelse, i spenningsmomentene, uvissheten, den eksplosive dramatikken som naturlig nok er vevd inn i slike planer og en slik gjennomføring. Blant annet blir en budt en 20 minutter lang spenningsscene fra verdens høyeste bygning — The Petronas Twin Towers i Kuala Lumpur, Malaysia. Men, vil en blankt påstå, det hadde aldri blitt den samme filmen med andre skuespillere. De to, hun fra Wales, han fra Skottland, for øvrig, er dyktige, meget dyktige. De er stil- og formbevisste, de vet å gi temperatur og smidighet til en scene. Catherine Zeta-Jones ser jo ut som en sort rose, i tillegg har hun en sirkusakrobats beherskelse av kroppen. Og Connery? Han har en aura av barsk myndighet omkring seg, samtidig som han utstråler varme. Og han besitter det lille glimtet av flørt. Og så er det dette: Begge har stjernekvalitet. Denne utstrålingen av magisk karakter som noen skuespillere har i noen karat mer enn andre. Clark Gable hadde det, Bogart hadde det, Ingrid Bergman og Katharine Hepburn hadde det i fult monn. Og både Sean Connery og Catherine Zeta-Jones har det. Spør ikke meg hva det er, men du vet når noen har det, når det er der. Denne filmen er hverken bred eller dyp, det er underholdning, og til og med underholdning av en meget flyktig karakter. Men som underholdning av denne typen er det kløktig tenkt og meget elegant utført. En våger uttrykket "forførerisk elegant utført". ENTRAPMENT. FELLEN ER SATT
ENGLAND 1999
Regi: Jon Amiel
Manus: Ronald Bass og Michael Hertzberg
Produsenter: Sean Connery. Michael Hertzberg og Ronda Tollefson
Skuespillere: Sean Connery. Catherine Zeta-Jones. Ving Rhames. Will Patton. Maury Chaykin.