Hun ble innlagt med diagnosen "Grensetilfelle". I hvilket var utlagt: "Personlighetsforstyrrelse, manifistert ved usikkerhet omkring selvbilde, langsiktige målsettinger, hva slags venner og elskere en skal velge, og hvilke verdier en skal forfekte". Ikke forstår vi at dette skulle fordre et ett-årig opphold på et mentalsykehus, det er jo problemer både vanlige 17-åringer og vanlige 47-åringer kan slite med. Okke som, det er mer en inngående miljøskildring av en "Ung kvinne"-avdeling ved et mentalsykehus. Ingen oppsiktvekkende film, men i sin dempede form er det et klokt og balansert dokument. Dette blir aldri sentimentalt, heller ikke får det en overtone av noe klebende forståelsesfullt, slik denne typen skildringer iblant kan få. Regien har også en varsom, edruelig form, og skuespillerne er dyktige, de forstår til fulle hva de er med på. Winona Ryder er som alltid flink, hun makter å gi oss følelser og holdninger ved bare å senke hodet, ved å la blikket gli ørlite til side, ved en sammenpresset taushet. Men den som kanskje i høyeste grad sitter igjen på ens indre netthinne, er Angelina Jolie. Talentmessig er hun på linje med Winona Ryder, men hun har en utstråling som en sveiseflamme. Vi har nevnt henne tidligere som et kommende stornavn, i år er hun da endelig Oscarnominert. Stjålne år.
USA 1999. Regi: James Mangold.
Manus: James Mangold etter Susanna Kaysens bok.
Produsent: Douglas Wick.
Skuespillere: Winona Ryder. Angelina Jolie. Clea Duvall. Brittany Murphy. Elisabeth Moss.