«Jeg er en fremmed. Jo. Jeg er meg selv fremmed. ({hellip}) Det går fort over, men innimellom er jeg meg selv meget fremmed. ({hellip}) Det har noe med øynene å gjøre. Som iakttar{hellip} Øynene. Det som ser seg selv{hellip} Det er så banalt at det svir.»

Ordene tilhører Thomas Mader, jeg-fortelleren i Ingvar Ambjørnsens nye roman Innocentia Park. Han er verken en «hvit nigger» eller en outsider av Elling-typen. Tvertimot. Han er eiendomsspekulant i Hamburg, en velhavende kjendis med kontor høyt over byens larm. I utgangspunktet en innflytelsesrik samfunnsstøtte. En mektig kapitalist i en stor kontinental by. Ambjørnsen har altså lagt handlingen til sin tyske hjemby denne gangen — bortsett fra i et av kapitlene som går for seg i Berlin.

Thomas Maders fortellerstemme er neddempet, omgivelses-anskuelsen tilnærmet kynisk analyserende. Sider ved ham er beslektet med to kjente litterære navnebrødre: Kjell Askildsens misantropiske olding Thomas F og Øystein Lønns desillusjonerte og fallerte skipsreder Tom Reber.

«Nok er nok», sier Mader en dag til seg selv og begynner å selge unna hele eiendomsimperiet sitt. Han sier opp alle de ansatte, bortsett fra en lojal resepsjonist. Når det gjelder hans nærmeste, har han et tilnærmet konsekvent ikke-forhold. Det gjelder både kona, den seksuelt altetende teaterkonsulenten Renate, og i særlig grad den kokainavhengige sønnen Bernhard - som fordriver tiden med å gå i hundene i Málaga. Selv kaster han seg ut i en rabiat aktivitet han kaller «power walking»: hurtig gange, til alle døgnets tider, i Innocentia Park - «Uskyldens park». Det er snakk om en form for kontemplativ trim.

Overraskende både for leseren og for Mader selv, etablerer han et underlig avstandsforhold til alenemoren Astri P. og hennes lille sønn Dieter, som han jevnlig observerer i parken. Han sender henne store pengebeløp i anonyme konvolutter, en handling han ikke helt kan forklare overfor seg selv. Han antyder riktignok at det kan være en form for kompensatorisk øvelse. Han var selv et ensomt barn i oppveksten på ei lita frisisk øy, og Astrid P. minner ham om lærerinnen på barneskolen. Dessuten tenker han at den plutselige opptattheten av lille Dieter kan være en slags erstatning for hans manglende farsfølelse for Bernhard.

Ellers er Mader svært bevisst på at han er første-generasjons etterkrigstysker, og at han som sådan bærer en tung mental bør: «Det er skammen jeg bærer, som jeg skal bære på så lenge det er pust i meg, skammen over mine foreldres tap av verdighet, jeg kommer aldri unna den, gjør ikke en gang et forsøk».

Thomas Maders brudd med alle rutiner kan fortone seg som relativt gåtefullt, og det nærmeste teksten kommer en forklaring, er at han befinner seg i «eksistensiell nød». Denne tilstanden akkompagneres av så vel meteorologiske (hetebølge) som fysiske (vond rygg og brukket ringfinger) tegn - og vi aner at Maders tilsynelatende kontrollerte livsregi vil komme til å glippe. Romanens avslutning inneholder da også noen overraskelser i så henseende som ikke skal røpes her.

Ingvar Ambjørnsen har i Innocentia Park levert et glimrende eksempel på at han, selv med tyngden av et allerede ualminnelig stort og bejublet forfatterskap på ryggen, har både evnen og viljen til fornyelse i behold. Han har selv antydet at årets roman er første del av en trilogi. Det er grunn til å glede seg til fortsettelsen.

Oddbjørn Johannessen

BOK

Innocentia Park

Forfatter: Ingvar Ambjørnsen:

Roman

Forlag: Cappelen