«Hvis vi har et trivelig hjem og god jobb, men får vite på en jubileumsfest at noen gamle venner nå bor i et større hus enn vårt, kjøpt for inntekten fra mer forlokkende jobber, drar vi sannsynligvis hjem med en voldsom følelse av å være offer for en vanskjebne.» Dette sitatet er hentet fra boka «Statusjag» av den britiske forfatteren Alain de Botton. Følelsen av utilstrekkelighet og misunnelse over andres tilsynelatende suksessrike liv, er vel noe de fleste av oss, med hånden på hjertet, vil kjenne seg igjen i.Selv om velstanden aldri har vært større enn i dagens moderne, vestlige samfunn, er vi ikke fornøyde. Et tidstypisk trekk er at vi ustanselig sammenligner oss med andre — venner, naboer, kolleger - noe som igjen fremkaller uro og bitterhet og en nagende følelse av at vi kunne gjort mer ut av livet. De Botton hevder at higen etter kjærlighet ligger til grunn for vår opptatthet av status, og at kjærlighet fra omverdenen er en like essensiell drivkraft i menneskers liv som den seksuelle kjærligheten. Dersom vi ikke har noen status i andres øyne, er det som å ikke være elsket. Følelsen av å ikke leve opp til de rådende idealer for suksess er ifølge forfatteren vår tids viktigste kilde til mismot og tristhet. Frykten bunner ikke så mye i det materielle som det emosjonelle, følelsen av at en er en «taper» i forhold til andre, der en ser med bitterhet på de en oppfatter som vellykkede og med skam på seg selv.Den voldsomme økonomiske veksten i den vestlige verden de siste 2-300 årene, skulle en i utgangspunktet tro ville minske den jevne innbyggers statusbekymringer. Velstandsøkning og utjevning har i stor grad erstattet tidligere tiders slit og strev, der den nakne nøden aldri var langt unna. I føydalsamfunnet var sosial status bestemt fra fødselen av. En leilending forble en leilending livet igjennom. Mennesker i middelalderen hadde utvilsomt et hardt liv, men hadde sin plass i samfunnet vel vitende om at ulikhet, utbytting og forsakelse var det normale, og at rikdom og velstand var forbeholdt noen ganske få. De Botton viser til at de hurtige endringene i samfunnsstrukturen fra slutten 1700-tallet, gjorde at mange nå fikk mulighet til å realisere seg selv: «Begavede og intelligente individer som i århundrer hadde vært kuet i et rigid, kasteliknende hierarki, var nå fri til finne utløp for sine talenter på en nesten jevn spillebane.» Medaljens bakside i dette nye, meritokratiske samfunnet, var at mulighetene for å mislykkes ble mye større. Føydalsamfunnets rigide tredeling mellom bonde, presteskap og adel ble erstattet av et samfunn der hver enkelt i større grad var overlatt til seg selv. Det å ikke lykkes i statuskampen ble derfor forbundet med skam og nederlag, en skjebne som fortidens bønder, avskåret som de var fra fremtidsmuligheter, var forskånet for.Det moderne mennesket er på mange måter overlatt til seg selv, og er sin egen lykkes smed i kampen for makt, prestisje og sosial status blant sine likemenn. Forfatterens poeng er at det i et samfunn der mulighetene i teorien er like for alle (fiskersønnen kan bli milliardær og politikerdatteren narkoman), ikke finnes grenser for de forventningene en kan ha til sin egen posisjon på den sosiale rangstigen. Er det vi er og det vi har godt nok? Når blir egentlig jobben, vennene, huset, bilen, sofaen - etc, etc og atter etc - bra nok? I takt med den økonomiske veksten vil våre forventninger om hva som må til for å holde statusfasaden ved like øke tilsvarende, slik at det som i går var en mulighet i morgen er en nødvendighet. De Botton viser i denne sammenheng til en undersøkelse av nordamerikanske forbrukere som ble spurt om hvilke artikler de anser som nødvendigheter. I 1970 mente to prosent av de spurte at det var nødvendig med mer enn én telefon i hjemmet. I 2000 mente 78 prosent det samme. Å eie to biler mente en av fem var en nødvendighet i 1970 - tredve år senere mente 60 prosent det samme{hellip}.Sympatisk nok peker forfatteren på at det finnes måter å beholde selvrespekten på for den gjengse moderne materialist. Halvparten av boken er viet løsninger på statusangsten, eller i alle fall måter å forsone seg med situasjonen på. I denne selvhjelpsboken for statusjegere vises det til fem områder som kan peke ut alternative kriterier for vellykkethet: filosofi, kunst, politikk, kristendom og bohemen. Sanne kunstverk, det være seg i litteraturen, i malerier og skulpturer, er ofte kjennetegnet av at de angriper rangordninger og urettferdighet i samfunnet, og kan ifølge de Botton «danne fantasifull motvekt til rådende begreper om hierarki». Videre pekes det på at heltene fra litteraturhistorien ofte var tragiske personer, som ut fra dagens målestokk på suksess ifølge forfatteren neppe hadde holdt ut å få «sine skjebner gjennomgått av en gjeng kolleger eller gamle skolebekjentskaper». Riktig morsom blir de Botton når han spekulerer over hvordan det hadde gått hvis dagens aviser hadde kommet over dem - Othellos dramatiske liv hadde blitt til: «Kjærlighetssyk immigrant dreper senators datter», og Madame Bovarys tragiske skjebne til: «Shoppoman, troløs kvinne tar arsenikk etter kredittsvindel.»Alain de Bottons syn er at kunst og filosofi tilbyr oss et annet verdisystem enn den rådende pengekulturen. De store filosofene har aldri vært opptatt av egen - eller andres - status, men bygde sine oppfatninger på fornuften. Markus Aurelius påpekte det meningsløse i å la ens egen selvoppfatning bli påvirket av andres vurderinger, for, som han sa, «blir en smaragd dårligere om den ikke berømmes?». Og dessuten: Er det så sikkert at det andre mener i det hele tatt er verdt å lytte til? Forfatteren viser her til filosofen Chamfort og hans utsagn om at «folkemeningen er den verste av alle meninger», og at enhver allment akseptert oppfatning med sikkerhet «er det rene vrøvl siden det kan appellere til flertallet».I denne velskrevne og interessante boken peker de Botton på at det kan være mangt å hente på å innta et slikt ståsted, som han kaller «intelligent misantropi». På den måten kan hver enkelt finne sitt eget selvstendige, kritiske ståsted, i stedet for å la seg diktere av hvordan en mer eller mindre tilfeldig gruppe mennesker oppfatter oss. Alain de Botton: StatusjagDamm forlag309 s.