KRISTIANSAND: Det var drøyt 100 ledige plasser i Agder Teaters store sal fredag kveld. De 100 ledige billettene burde vært delt ut til alle byens og distriktets skolemusikk-klarinettister. Jeg tør påstå at skolemusikk ikke hadde vært det samme hvis alle klarinettistene en gang i livet hadde fått oppleve hva det virkelig er å spille klarinett. Kan ikke noen med tilgang til Den kulturelle skolesekken invitere fyren tilbake for å gi en leksjon til alle klarinett-squeekerne?
Fröst var solist i Konsert for klarinett og orkester i f-moll fra opus 73 av Carl Maria von Weber og i Klarinettkonsert av Anders Hilborg, den siste utviklet av komponisten i samarbeid med solisten, den første skrevet i Tyskland for snart 200 år siden.
Martin Fröst spiller klarinett med hele kroppen, som om instrumentet er en forlengelse eller en kroppsdel. Organisk fødes tonene av intet, som om han henter dem fra dypet av sjelen eller ute fra himmelrommet et sted. På samme vis kan han få dem til å dø hen. Resultatet av slikt spill, der et begrep som teknisk fullkommen beherskelse blir nesten meningsløst, er en musikkopplevelse for tilhøreren, som nærmest unndrar seg ord. Det er bare å flyte med. En ikke-klarinettist undrer seg i alle fall over at det i det hele tatt er mulig å spille slik på et helt vanlig musikkinstrument.
Når da samtidsverket, det av Hilborg, i tillegg innebærer maskespill og dans, så gir det en ny dimensjon til musikkopplevelsen, en kjærkommen avveksling i forhold til det litt stive og rituelle man ellers kan oppleve i konsertsalen. Og det merkes på musikerne i orkesteret at her, her skjer det noe.
Det merket man ikke i konsertens første verk. Den litauiske komponisten Bronius Kutavicus verk «The Gates of Jerusalen», hvorav vi hørte tre tolvdeler, egner seg ikke til å åpne en konsert med. Snarere til å skremme publikum av sted med. Det mente jeg i alle fall helt til jeg i pausen snakket med en med-publikummer som var dypt begeistret. Så da tok jeg nok feil. Men la nå det være sagt i alle fall: Musikerne i Kristiansand Kammerorkester spiller bedre enn de synger.
Et svært kort verk av litaueren Vytautas Barkauskas og Fem stykker for strykere av estlenderen Heino Eller er pene musikkstykker, vakre og uten skarpe kanter, kanskje mer spennende hvis man får høre dem oftere. Eller kanskje det bare er pen musikk?
Emil Otto Syvertsen
KONSERT
Kristiansand
Kammerorkester
Martin Fröst, klarinett
Dirigent: Vytautas Lukocius
Agder Teater fredag kveld