Midpunktet i hennes siste film, «Musikk for bryllup og begravelser», er forfatteren Sara (Lena Endre). Hun skal oppleve at hennes eksmann Peter, en arkitekt, besøker henne under påskudd av å ville overnatte. Han vil overnatte fordi hun bor like ved et stort sykehus. Han skal tidlig neste morgen ta prøver på sykehuset. Senere den natten skyter han seg i hennes underetasje.Indirekte er filmen et portrett av denne mannen, Peter. Han var en estetiker som stadig lekte gjemsel med seg selv. Et menneske som ikke klarte livets iboende kaos og de krav til kompromisser som livet stadig byr på. Hans unnskyldning, om det er det rette utrykket, for å ta sitt liv, er at han har en svulst på hjernen. Noe som viser seg å være en løgn. Gjennom hans død kommer Sara i kontakt med hans nåværende kone, og en langt yngre kvinne, som Peter hadde et både følelsesmessig og seksuelt fohold til. Og i kraft av den avdøde knyttes det bånd, synlige og usynlige. Mennesker kommer nærmere hverandre, gir trøst, både bevisst og ubevisst, og nye håp oppstår. Det synes å være essensen av dette kunstverket.Men dét kan svært gjerne bare være én tolkning. Denne anmelder finner denne tolkningen nærliggende, men filmens klangbunn føles/synes mangetydig, andre tilnærminger monne passe bedre for andre temperamenter.Inne i de forhold som oppstår, de hviskninger, skrik, bønner, betroelser og krav som følger, artikuleres det flere undringer, spørsmål, svar eller forsøk på svar. Som: Finnes Gud? Det svares at om han ikke finnes, har svært mange mennesker behov for å oppfinne ham. Og det sies: «Mennesker trenger andre mennesker». Og: «Er egentlig ikke banalitet liv og følelser?» Og så denne velkjente dualismen: Vi vil ha kontroll og trygghet og på samme tid har vi en uro i oss, en uro som ønsker at noe helt uventet vil skje. Og det reflekteres over om ikke kunstnere, på den ene eller andre måten, alltid bruker sitt eget og andres liv som råmateriale til sin kunst. Noe som iblant kan fortone seg totalt hensynsløst. Her konkretisert ved at Sara har skrevet en roman om dødsfallet til hennes og Peters sønn. Indirekte påpekes det at kunsten kan gi mening, retning, trøst, forsoning og håp. Dette sies ikke med store ord, men ligger implisitt i replikker, i situasjoner, i rene bilder.Her å anføre: Sara søker også trøst hos en mann, en fremmed mann. Seksuelt samkvem som trøst. Hennes forhold til leieboeren, en serbisk musiker og komponist, gir filmen en ny dimensjon. Det sprenger grenser og peker opp og ut. Her ligger også elementer av en viss barokk humor. Billedmessig er dette et fornemt verk: En enhetlig tone og rytme, minutiøse lys— og skyggevirkninger som er symbol-ladede. Den samme enhetlige tonen og rytmen går igjen hos de to hovedrolleinnehaverne Lena Endre (Sara) og Bjørn Floberg (Peter). De har begge et intenst nærvær og besitter uttrykk så váre og skiftende som vann. De spiller med og mot hverandre som fiolin og bass. Man kan selvfølgelig si at Unni Straume er kraftig påvirket av filmskaperen Ingmar Bergman. I substans, i uttrykk og symbolbruk. La oss heller si det slik: Kunstnere av forskjellige generasjoner gjør de samme erfaringer. Iblant er også deres temperamenter like, slik at også utrykk, holdninger, refleksjoner, visjoner kan likne hverandre. Og da er det overhodet ikke snakk om å gå i noens fotspor. For, nemlig: Unni Straume står grunnstøtt på egne ben, og hun kaster en lang skygge. Eller kanskje rettere: Hennes lyskraft er stor og rekker langt.Musikk for bryllup og begravelser.Norge 2002. Regi og manus: Unni Straume. Skuespillere: Lena Endre. Bjørn Floberg. Goran Bregovic. Petronella Barker. Rebecka Hemse. Kristoffer Joner. Wenche Foss. Sophia Kaushal. Fredrik Skavlan. Foto: Harald Paalgard. Originalmusikk: Goran Bregovic. Produsenter: Edward T. Dreyer, Tom Remlow i samproduksjon med Svensk Filmindustri. Norsk Film. Unni Straume Film med støtte fra Audovisuelt Produksjonsfond. Svenska Filminstitutet. Norsk Filmfond. Institusjonen Fritt Ord.