KRISTIANSAND: Så du bildet av Laura Christina Brøvig Vallenes i torsdagsavisen? Det var da hun spylte kongestatuen på Torvet i svimlende gledesrus over en tildeling på 100.000 kroner fra Norsk kulturråd.Pengene ble tildelt billedteaterprosjektet til gruppa Loop Loop Loop, Ikke akkurat Tornerose, som oppføres på Sørlandets Kunstmuseum. Det er en anerkjennelse og kraftig inspirasjon til videre utvikling, som det sto i Fædrelandsvennens leder i går. Det er stort. Det er voldsomt stort.— Oi oi oi, sier Laura Christina. Noen kan man si smiler fra øre til øre. Men denne 25-åringen smiler fra øverste hårstrå til ytterste tånegl. - Jeg har det så bra, jubler hun.En kortversjon av det første kvarte århundre i hennes liv:Oppvokst i Spangereid i Lindesnes, flyttet med mor og søster til Kristiansand da hun var åtte. Dukketeaterlinje på Buskerud folkehøgskole, siden tre år på Akademi på Figurteater i Fredrikstad. For om lag to år siden flyttet hun hjem til Kristiansand for å etablere seg som kunstner. I miljøet rundt Smia galleri og kunstverksted og i billedteatergruppa Loop Loop Loop sammen med Morten Liene og Tori Wrånes trives hun som fisken i vannet. Eller som melkeskummet i cappuccinoen. Det skal vi komme tilbake til.Først litt om begrepet billedteater. En teaterforestilling med Loop Loop Loop er altså ikke et drama med en bestemt handling. Billedteater er rett og slett bilder - fremkalt gjennom kunstnernes bevegelser på scenen - bilder som glir over i hverandre, som vekker stemninger, følelser - og som kan tolkes omtrent som et dikt.Jo, det var Loop Loop Loop som avsluttet den siste kulturnatta i Kristiansand. Med et gedigent billedteater i gule kostymer og med slipp av gule ballonger. Det var samme gjengen som nylig oppførte forestillingen Wergeland møter Stella i Ravnedalen. Og sammen og hver for seg har de bidratt på en masse prosjekter de siste årene. Nå risikerer man å støte på en av dem i nesten enhver kulturell sammenheng i Kristiansand. Bare se på bildene til dette intervjuet.- Jeg elsker å være i denne byen, ler Laura Christina. - Det skjer så mye. Og så er det så mange fine folk her.- Hvem da?- Mange. Miljøet der oppe i Skippergata rundt Smia, Studio 7 og Galeri Dyslexia vokser, og det er blitt utrolig flott. Det er her vi har våre kulturlaboratoriekvelder.- Hva sa du?- Kulturlaboratorium kaller vi det. Dette er et møtepunkt for folk som jobber med kunst og kultur i Kristiansand, noen ganger er det 50 til stede, noen ganger 100. Vi samles sånn cirka en gang i måneden, og her kan vi få vist halvferdige produksjoner og få tilbakemeldinger, utveksle kritikk og ideer. Når en jobber med sånt, trenger man flere rundt seg, og her er det folk som driver med både film, performance, billedkunst, installasjon, ja - masse ting.Det er altså så sinnsykt mange bra folk som jobber seriøst med ting i denne byen, som gjør at en føler både respekt og ydmykhet. Det skapes så mye, også på idealistisk grunnlag. For eksempel denne String Swing-festivalen, det er sånn en vanvittig bra kraft der. Vi bygger på hverandre hele tida, det er derfor jeg ikke har lyst til å flytte fra byen.- Men det er viktig å komme seg ut?- Ja. Å, ja. Jeg har nettopp vært i Nord-Norge. Var i Stamsund i Lofoten og reiste på turné rundt i distriktet. Hadde aldri vært der før, og det var mye mer fantastisk enn jeg hadde trodd. Naturen er jo helt{hellip} ja, en blir jo nesten litt redd for at en er så liten.- Hva gjorde du egentlig der?- Jeg skulle egentlig ha vært på studietur til Berlin, men så fikk jeg og en studiekamerat fra Fredrikstad kontakt med figurteatret i Stamsund, og så ble det laget en produksjon. Det er viktig å komme til nye miljøer, også fordi folk i Oslo eller Stamsund eller hvor som helst kanskje kan bli interessert i å komme hit og jobbe profesjonelt med tingene sine. Sånn kan miljøet blomstre videre.- Har du ikke hatt noen nedturer?- Jo visst. Mange. Det var dritvanskelig å slutte på skolen og skulle etablere seg. Visste jo ingenting. Men jeg er mer flink til å huske på høydepunktene - og de kommer som regel etter hardt arbeid. Akkurat nå jobber vi på kunstmuseet hver dag, begynner klokka 10 og går hjem klokka 16. Hjemme er det også forberedelser, leting etter uttrykk, inspirasjon. Det er så intenst, derfor er det deilig også å jobbe på Lauras kaffebar.- Lauras kaffebar?- Ja, det er tilfeldigvis samme navnet som mitt. Men jeg jobber der altså bare en gang i uka. - Så du er altså ekspert på kaffe?- Jeg måtte gå på kurs før jeg begynte, visste ikke at det var så mye å lære. Nå blir jeg ofte skuffet over cappuccinoen andre steder.- Hvorfor det?- Fordi de skal ha så mye sukker i den, og så mye kanel. Da blir den så øøøh. Nei, skummet skal altså blandes inn i espressoen i et tynt lag, og helst skal det være et hvitt hjerte med melkeskum i midten. Det har jeg fått til noen ganger.- Er det ellers noe som irriterer deg i livet?- Jo, det er mange ting som irriterer meg, som jeg blir lei meg for. Blant annet at en får så mye oppmerksomhet når en gjør forferdelige ting - at det blir nyhetsfokus på så mye tragisk. Det er deilig å kunne lese om noe hyggelig i stedet.- Apropos hyggelig, hva skal dere gjøre med de hundre tusen kronene?- Vi har ikke satt oss ned og snakket skikkelig om det ennå. Men vi har sterke ønsker om å komme videre med forestillingen vår, kanskje dra ut med den, vi får se.Sier hun med dette store smilet sitt - så praktfullt at det egentlig burde innlemmes i Kristiansands byvåpen. svein.h.moe@fedrelandsvennen.no