Tor Bomann-Larsen:
Livlegen
Roman
Cappelen 1999 Tor Bomann-Larsen er mest kjent for sine satiriske tegneserier og for de kritikerroste biografiene om Roald Amundsen (1995) og Sigurd Christiansen (1997). I høst debuterer han som romanforfatter med "Livlegen". Skjønt roman? I formen er det en dagbok lagt i pennen til dr. Jevgenij Sergejevitsj Botkin, den private legen til Russlands siste tsarfamilie. Vi har med andre ord med en bok å gjøre som plasserer seg midt mellom fiksjon og fakta. "Livlegen" er Bomann-Larsens forsøk på å mane fram dr. Botkins tapte dagbok fra de siste månedene av tsarfamiliens (og legens eget) liv mens de sitter i "husarrest". Forfatteren har hatt flere kilder å øse av. De fleste av dem nevner han i forordet. Blant annet eksisterer det erindringer skrevet av to av Botkins egne barn. Det nevnte forordet setter også scenen for det dramaet som bokens beretning beveger seg fram imot: bolsjevikenes massakrering av tsar Nikolaj II, tsarina Alexandra, deres fire døtre og den blødersyke tronarvingen Alexej, tre tjenere — og, altså, livlege Jevgenij Botkin. Boken fascinerer først og fremst fordi Bomann-Larsen på så suverent vis klarer å gjenskape en stil og en tone leseren uten å blunke vil akseptere som "autentisk". Den litt omstendelige elegansen som preger fremstilling og ordvalg kan minne om de store russiske epikerne fra forrige århundre. Sagt på en annen måte: Man glemmer at dagboken er fiksjon. Dessuten har forfatteren gjort historieleksa si på en overbevisende måte. Det ligger åpenbart grundige kildestudier bak. Hvorfor blir "Livlegen" likevel et problematisk prosjekt? Av to grunner, slik jeg ser det. For det første fordi det alltid er en vrien sak å blande fakta og fiksjon. Bomann-Larsen har "løst" problemet ved å kalle boken en roman - og dermed har han signalisert at hovedvekten er lagt på det fiksjonære. I og med et det emnet han har valgt er historisk, har vi altså presumptivt med en historisk roman å gjøre. "Livlegen" er imidlertid ikke - slik jeg leser den - noen egentlig fiksjon. Det er en bok som tilstreber fakta - som prøver å gi en så sannsynlig versjon som mulig av et bortkommet dokument, altså livlegens dagbok. Og her er vi ved problem nummer to: Et slikt - la oss kalle det restaureringsprosjekt - har først og fremst sin berettigelse i den grad det bidrar med ny innsikt. Og det kan jeg ikke se at "Livlegen" gjør. Det vi får vite om tsarfamilien, er kjent fra før. Tsaren blir presentert som en vennlig, men nokså naiv, konfliktsky og svak karakter. Tsarinaen som svermerisk og maktsyk med spøkelset Rasputin sittende på skuldrene sine. På hver sin måte er begge ute av stand til å forstå det som skjer rundt dem. Botkins (dvs. Bomann-Larsens) dagboksnotater bekrefter med andre ord det vi allerede visste. Men jeg skal på ingen måte underslå at jeg lot meg fengsle av beretningen, kanskje fordi det øker innlevelsen å betrakte historien "innenfra" - gjennom et personlig blikk. Eller rett og slett fordi Bomann-Larsen skriver så forbasket godt. Oddbjørn Johannessen