KRISTIANSAND: Han gikk i land fra en skute som hadde gått på grunn utenfor den lille havnebyen Antonina i Brasil. Med seg hadde han en kasse med malersaker og litt seilduk til å male på. Han skulle ende opp som malerkunstens far i delstaten Parana.Alfred Emil Andersen ble født i Kristiansand 3. november 1860. Da han var 14 år gammel, dro han med sin fars seilskute til Italia. Der fikk han sine første inntrykk av malerkunsten.Alt som 17-åring begynte han hos teatermaleren Wilhelm Krogh i Kristiania, og som 19-åring på akademiet i København. Sin første utstilling hadde han i 1884, tre år etter malte han med Olaf Isaachsen i Setesdal.I 1891 dro han ut på en reise til Mexico. Tilbake i Europa malte han sin far som lå med sin egen skute i Amsterdam. Da fikk Alfred vite at Kristiansand hadde brent og at han ikke kunne få jobben som tegnelærer ved katedralskolen fordi han var fritenker. Dette gjorde at han ble med sin far tilbake over Atlanteren.Skuta gikk på grunn utenfor Brasils kyst. Det var ikke verre enn at skutebunnen kunne repareres. Men i mellomtiden hadde Alfred forelsket seg i landet og menneskene der, og faren dro videre uten sønnen.Alfred slo seg til i byen Coritiba noen mil fra kysten. Byen var hovedstad i delstaten Parana. Her giftet han seg med indianerkvinnen Anna de Oliviera. I 1903 startet han sin egen malerskole, ble malerprofessor og kalt malerkunstens far i Parana.Han «forspansket» navnet sitt til Alfredo Emilio. Da han fylte 70, ble han gjort til æresborger av byen. Og da han døde 9. august 1935, gikk delstatspresidenten i spissen for sørgetoget. Andersen fikk både en gate og et torg oppkalt etter seg.Fremdeles minnes han som en av byens store sønner. Huset der han bodde — som han aldri kom til å eie - er forlengst blitt museum til ære for ham. I tillegg er det blitt et sentrum for forskningsarbeidet omkring maleren.En nevø av Emilio, Kaare Pedersen, var elev hos ham i et knapt år. Han kunne fortelle at onkelen, til tross for en stor produksjon, var fattig som en lus til det siste.Emilio var særlig populær som portrettmaler. Han kunne få produktet ferdig fortere enn de konkurrerende fotografene! Nevøen, som en gang hadde malt et portrett på åtte timer, fikk beskjed av onkelen at han ikke burde bruke mer enn en time på et slikt bilde.(Opplysningene i denne artikkelen bygger på tidligere reportasjer av Fædrelandsvennens medarbeider, Gunvald Opstad.)