Det er en fiffig tittel Unni Lindell har satt på sin nye roman, Orkestergraven. En kvinnelig bratsjspiller blir funnet myrdet på vei hjem fra konsert, og rundt i hennes miljø myldrer en rekke mistenkte personer. Etter en romans opphold, lar Lindell nok en gang sin faste krimhelt, politiførstebetjent Cato Isaksen, ta seg av saken — for øvrig eneste helt som konsekvent skrives med fullt navn gjennom alle bøker. Aldri bare Cato, aldri bare Isaksen.
Dette er en krimhistorie helt etter boken, hvis en kan si det slik. Den er oversiktlig, den er intens og spennende og den gir en mengde ledetråder for leseren som stadig - og selvfølgelig feilaktig - tror at mysteriet er oppklart. Personskildringene er presise og ganske så troverdige. Mordet leder etter hvert til ny etterforskning av en helt annen forbrytelse, hvilket gjør historien enda mer interessant.
Temperaturen stiger jevnt utover i romanen og kulminerer med at morderen infiltrerer Cato Isaksens egen familie. Når hans lille barnehagesønn blir tatt med på turer med en fremmed «onkel», er det like før politimannen helt mister dømmekraften.
Og Cato Isaksens privatliv er skildret i akkurat passe porsjoner, slik at faste lesere som føler en slags godhet for ham, får det de forventer og er dermed klare til å følge helten i nye historier senere. Slik virker jo serieromanene i krimsjangeren. Og dette må være en av høstens aller beste.
Svein Harald Moe
BOK
Orkestergraven
Forfatter: Unni Lindell
Kriminalroman
Forlag Aschehoug'