Alexander Brenning:
den som stjeler et menneske
Roman
Gyldendal "Og hvo som stjæler et menneske og sælger det, eller det bliver fundet i hans vold, han skal visseligen dødes." Dette bibelsitat fra 2. Mosebok har Alexander Brenning valgt som innledning og tittel i sin nye roman, "den som stjeler et menneske". Og det er også kjernen i den historien han har å fortelle. I prologen får vi et tilbakeblikk. Til en bestemt hendelse, en stormfull natt til havs som senere får betydning for hovedpersonens handlinger. Den middelaldrende eneboeren Abel holder til på en gammel husmannsplass, Ure, som ligger på en fjellhylle flere hundre meter oppe i bratthenget over fjorden og tettstedet Botn. Han har vært lenge borte fra stedet, er nettopp vendt tilbake. Mediterende betrakter han den storslåtte naturen: "Jeg sitter her og tror på skaperverket... det er en dag som inviterer til slikt (ørnen og hestene fjorden og fjellene og den i stor sammenheng ørlille men ufornektelige livsgnisten som er meg... og fraværet av bygden Botn)". Etter et par dager kommer hans gamle venn Troll, ja, han er virkelig prestedøpt Troll, den jevngamle mannen som av og til har søkt hans selskap. Samme dag tar den nye kvinnelige journalisten i den lille bygdeavisen, Eirinn, den strevsomme turen opp til Ure for å få et intervju med einstøingen. Noen dager senere drar Abel og Eirinn av sted sammen på en eventyrlig ferd til Afrika, mens Troll blir igjen på hjemstedet og trekker i trådene. Bakgrunnen for reisen er en grufull hendelse i bygda Botn mange år tilbake. De er på leting etter et uskyldig offer. På jakt etter gjerningsmannen: en skakkjørt religiøs villmann full av bibelord og djevelskap. Det er spenst og spenning i Alexander Brennings beretning. I tettskrevet, tegnfattig, parentesrik, fosspratende stil veksler han raskt mellom tanke og handling, mellom retrospektive innslag og nåtid, livfulle skildringer, fine naturstemninger og dvelende dypdykk ned i ungdomstidens første eksperimenterende og senere fullbefarne seksuelle opplevelser. Brennings røffe, rett på sak-språk overlater ikke mye til fantasien. Her er ingen bluferdige omskrivninger å spore. Under inngående beskrivelser benytter han folkelige benevnelser på så vel kjønnsorganer som kjønnsrelaterte handlinger. Noe maniert og underlig virker det når han til stadighet fokuserer på det mannlige erigerte kjønnslem, og bare komisk når den innskrumpede oldingen Enrique på 90 innlemmes i fenomenet. Det er ikke min sak å avgjøre om dette bare er bevisste spekulative salgbare triks eller om det speiler en sexfiksert tankegang. Fine fornemmelser må i alle fall legges til side. For Brennings uttrykksform kan avgjort virke støtende på noen. Selv om handlingen stort sett foregår på landjorden, er det et maritimt sjog over hele historien, som om hovedpersonen/forfatteren setter sjøbein om bord i et stampende skip omgitt av ramsalte brottsjøer mens han forteller. "den som stjeler et menneske" er ingen kjedelig bok. Her er et sammensurium av ingredienser: Litt mystikk. Mye ondskap og galskap. Nærstudier i forkvaklede sinn. Sakralt høystemte lovprisninger til naturen og skaperverket. Beretningen begynner lovende i fjordbygda Botn, tar av under Afrika-turen og utvikler seg til en forrykt røverhistorie, til Abel har rodd seg i land inne i fjordbunnen og igjen sitter på plassen Ure i ettertankens lys. Hannelore W. Langstrøm