Tre kvinner bor i samme leilighet: Eka ( i åttiårene), datteren Marina (rundt de femti), hennes datter Ada. Mannen til Marina er blitt drept under krigen mot Afghanistan.
Marina er utdannet ingeniør, men lever av å selge småting på et marked. Datteren studerer. De hutler seg gjennom tilværelsen i byen Tblisi i russiske Georgia. Tiden er i dag.
En sønn/bror/onkel, Otar, har brutt opp og dradd til Paris. I hans fravær begynner Eka å forgylle hans karakter.
En dag forstår Marina og Ada at Otar er død.
Marina våger ikke å fortelle det til sin mor. Hun får Ada til å skrive brev, undertegnet Otar.
Rent konkret er dette en bittersøt, lett bisarr historie om løgn, sjalusi, svik, illusjoner.
Men filmen er mer enn det. Undertegnede oppfatter det dit hen at en kan lese dette symbolsk. Som en form for politisk allegori. Kvinnene er symboler på tre sovjetrussiske generasjoner: Bestemoren er den generasjonen som holder fast ved sine ritualer og illusjoner. Marina er den tapte generasjonen, den som forsto at den hadde levd i en løgn. Ada er generasjonen som våger nye grep, generasjonen med et nytt håp i seg.
Kanskje legger denne anmelder for mye i dette verket. Uansett — den er av solid og fengslende kvalitet!
Tiden etter Otar
Frankrike 2003
Regi: Julie Bertucelli
Manus: Julie Bertucelli. Bernard Renucci
Skuespillere: Esther Gorintin. Dinara Droukaraova. Nino Khomassoutidze