KRISTIANSAND: Fire verk, tre av dem fra forrige århundres begynnelse, ett fra 1970-80-årene, utgjorde samlet en studie i stilarter. Debussys «Seks antikke epigrafer» og hans «Danses sacré et profane» kom i første avdeling. De seks epigrafene er nærmest for bagateller å regne, enkle og oversiktlige i både kompositorisk og klanglig struktur. De er, med sin lett eksotiske tonefølelse, tidstypiske uttrykk for en søken etter noe opprinnelig, noe bortenfor og bakenfor den tradisjonelle europeisk-borgerlige kultur. De ble fremført enkelt og stilrent, uten store fakter og med god balanse mellom instrumentene i orkesteret av 12 strykere. Hver sats ble en kort, men god nytelse. Harpen dominerer veldig i Danses sacré et profane. Orkesterets rolle er redusert til et bakteppe av stryker-velklang, mens harpen får briljere og overskygge, noe Willy Postma gjorde med trygg basis i sikker teknikk og enorm erfaring på det sjeldne og krevende instrumentet. Andre avdeling åpnet med Ballade for harpe og strykere (1973/80) av den finske komponisten Einojuhani Rautavaara. Sterk melodikk, rotfestet tonal harmonikk, likevel moderne i klangen, viste stykket seg å være et førsteklasses konsertstykke der harpe og strykere gikk sammen om å skape en særegen og vakker klangverden. Solisten, både iøyenfallende og iørefallende, var igjen den suverene instrumentbehersker, og resultatet klang slik at man snarest ønsker å få høre mer av Rautavaaras musikk. Avslutningsvis spilte orkesteret ballettmusikken Apollon Musagéte av Stravinsky. Igjen opplevde jeg et orkester på hugget, der samtlige satser ble ivaretatt med utsøkt omsorg og der spillegleden gjorde sitt til at det, mellom de vare og vakre partiene, ble rene festen når Stravinsky inviterte til det. KONSERTKristiansand KammerorkesterLeder: Jan StigmerSolist på harpe: Willy Postma Musikkens Hus, Kristiansand