Morrissey
Bendiksbukta kl. 22.30Dette var en kveld for de som stod helt foran. De ikke lenger fullt så unge frustrerte mennene som har låtene til The Smiths og Morrissy som lydspor til sine liv fulle av håpløshet og vemod. For de yngre, dem som oppdaget The Smiths og Morrissey i senere år, eller som kanskje bare var i Bendiksbukta for å sjekke ut dette fenomenet som det har blitt skrevet iherdig om de siste ukene, ble gårsdagens konsert litt mer av en slapp opplevelse. 45 år har han blitt, Stephen Patrick Morrissey, og åpnet konserten med sin egne versjon av a-ha: «The sun never shines on Kristiansand». Noe den da faktisk gjorde før den gikk ned. Morrissey designer sine egne platecovere, og har sannsynligvis også utformet scenebildet til turneen, som består av en gigantisk Elvis-liknende lyspærevegg der det står «Morrissey» og et band som er ulastelig kledd i 60-talls stil. Morrissey selv møtte opp i en flott sølvfarget dressjakke. Men ingen blomster denne gang. Fra åpningslåta og ut var det en lett blanding av eldre Morrisey-stoff, en og annen The Smiths-låt som fikk menigheten opp å hoppe og ellers låter fra den utmerkede sisteskiva «You are the Quarry». Både «First Of The Gang To Die» og «Let Me Kiss You» viste tendenser til noe større, men selv en rimelig opplagt Morrissey og et band som så ut som de hadde det sånn passe okei var ikke nok til å gjøre denne konserten interessant for flere enn dem som hadde likt dette uansett hva det hadde vært. Lyden var høy nok, men lydmannen til Morrissey kan heller ikke hatt den aller beste kvelden, for her druknet instrumentene i hverandre mens Morrisseys stemme låt høyt og sterkt over dem. For dem som hadde femdagerspass til Quart kostet denne kvelden i Bendiksbukta 10 kroner. Det var det verdt. Men kanskje en lollipop i øyet a la Bowie hadde løftet Morrissey og hele konserten ut av kjedsommeligheten og inn i historien.