Den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk (f. 1952) fikk ikke årets Nobel-litteraturpris slik flere hadde ventet. Likevel kan han bli et av årets aller største litterære (og politiske?) navn. Det skyldes i så fall ikke bare de to siste bøkene han har utgitt, Snø som kom på norsk i disse dager, og erindringsboken Istanbul som kommer til våren. Vel så mye oppsikt ventes rettssaken mot ham å vekke når den starter i Tyrkia 16. desember. Her står han tiltalt for forræderi etter å ha hevdet i en sveitsisk avis at tyrkerne begikk folkemord mot armenerne i 1915 da en million armenere skal ha blitt drept. Bedre ble ikke saken da Pamuk også trakk inn angivelige drap på 30.000 kurdere i landets østlige regioner.

Orhan Pamuk er altså en forfatter med stort samfunnsengasjement. Som en rød tråd gjennom bøkene hans går det tyrkiske samfunns problematiske dualisme i skjæringspunktet mellom øst og vest, mellom vestlig kristen modernitet og østlige, muslimske tradisjoner og livsholdninger. Ikke minst etter islamistenes valgseier i 1995 da den lange sekulære utviklingen fra Atatürks tid syntes å stoppe opp. I Pamuks store internasjonale gjennombruddsroman, Mitt navn er Karmosin, ble brytningen og dualismen skildret i et historisk perspektiv. I høstens bok Snø, er vi nesten framme i vår egen tid. På midten av 1990-tallet reiser den unge, hjemvendte poeten Ka fra Istanbul til den lille kaukasiske fjellbyen Kars helt nordøst i landet. Han gjør det under dekke av å være journalist, spesielt interessert i de mange selvmordene blant unge piker etter forbudet mot hodetørklær, men den virkelige drivkraften bak reisen er nok ungdomskjæresten hans, Ipek, underskjønn og nyskilt med adresse Kars.

Mens snøen laver ned og isolerer Kars fullstendig fra resten av Tyrkia og verden, skjer de mest dramatiske ting i fjellandsbyen: En lokal militær maktovertakelse, en kontrarevolusjon for å fravriste islamistene makten, og drap på fundamentalistiske ungdommer. Den berømte poeten og hovedstadsjournalisten blir selv en meget sentral aktør i dramaene, både de politiske og de følelsesmessige. Så livgivende og meningsfylt blir de groteske hendelsene at han til og med gjenvinner sin poetiske åre, og fullfører en diktsyklus på 19 vers formet i sirlige snøkrystaller, og nettopp med tittelen Snø.

Snø er en ujevn bok og avspeiler forfatteren Orhan Pamuks egen dualitet, et brennende samfunnsengasjement og en løssluppen, nesten tabloid livsglede. I boken materialiserer dette seg gjennom burleske, nesten naive person— og folkelivskildringer, kombinert med de alvorligste politiske og religiøse temaer. Under det hele ligger forfatterens frykt for islamsk fundamentalisme og kamp for et fortsatt sekulært, vestligorientert Tyrkia. En kamp som ikke er blitt mindre aktuell etter at EU vedtok medlemskapsforhandlinger med den tyrkiske staten. Men boken som ble skrevet før EU-aksepten, kan langt på vei betraktes som en sterk advarsel mot den nyorienteringen som har skjedd i retning islamsk kultur og religion etter valgene i 1995. En advarsel Orhan Pamuk altså fortsetter med gjennom sitt ønske om en historisk kjelleropprydning i form av nasjonal bevisstgjøring omkring islamistiske overgrep både mot kristne armenere og kurdere av ulike religioner. Det skal bli uhyre interessant å følge med i rettssaken mot Pamuk som starter om kort tid. Både EU- ambisjonene og Orhan Pamuks etter hvert høye internasjonale berømmelse og profil vil sette hele det tyrkiske rettsapparatet på en meget hard prøve i forhold til internasjonale menneskerettighetsspørsmål. Kanskje vil det vise seg at et enkeltmenneske med ordet i sin makt enda en gang kan bidra til å endre en nasjons framtid.

Kåre Stoveland

**BOK

Snø**

Forfatter: Orhan Pamuk

Roman

Forlaget Oktober