Med Kompani Orheim skriver Tore Renberg seg inn i den klassiske oppvekstromanen. Her tas ingen sjanser verken når det gjelder stilistikk eller historieoppbygging. Kompani Orheim er derfor en bok som spiller på gjenkjennelsen: vi kjenner storyen, vi kjenner konfliktene, personene og tidsepoken; vi skjønner på en måte hva som kommer til å skje før det skjer, og det er okei, det. Kompani Orheim er nemlig en roman som serverer det vi venter å få, den bygger på forventningen om at det vi kjenner skal komme; at vi får fotballtreningene fra barndommen, jentekikkingen, stormforelskelsene, musikklyttingen, den klaustrofobiske bilferien, smugrøykingen, og smugdrikkingen. Ikke noe galt i dette, for all det, og Renberg skriver i tillegg både overbevisende og godt. Men den som leser for å bli sjokkert, fremmedgjort, rystet eller overrasket må lete i en annen bok.
I grove trekk følger vi Jarle Orheim fra han fødes på begynnelsen av syttitallet, til han som student drar tilbake til fødebyen Stavanger og sin fars begravelse i 1996. Men selv om Jarle på en måte er hovedpersonen, er det like mye Jarles far, Terje Orheim som er brennpunkt i fortellingen. Etter hvert er det som om de andre i familien — Jarle og kona Sara og svigermoren Else - kretser rundt det store og uløselige problemet: Terje Orheim - den fine mannen - begynner nemlig å drikke, og alkoholismen blir etter hvert bestemmende for den lille familien - Kompani Orheims videre skjebne.
Det er Tore Renbergs fortjeneste at han har maktet å skrive om Terje Orheims alkoholmisbruk på en slik måte at leseren forstår både Terje selv og omgivelsene hans. Dette får Renberg til gjennom å ganske umerkelig smette inn og ut av romanpersonenes hoder, fram og tilbake som en moderne Balzac. Slik sett er det romanens perspektivmylder som gjør at den aldri blir kjedelig eller stillestående på noe vis.
I den klassiske oppvekstromanen er det som nevnt en del pliktløp, og alle disse bygger på gjenkjennelsen; at leseren skal nikke og smile og si; ja, sånn var det! Hvis man er født på første halvdel av syttitallet eller der omkring, vil store deler av boken by på mange slike gjenkjennelsens glimt. Det sveipes innom åttitallets populærmusikk, hungersnød i Afrika, rosa boblejakker og skulderputer, Bob Geldof og Live Aid, og Arne Myrdal og FMI. Alle disse sveipene som utgjør en generasjonshukommelse, vil muligens virke ekskluderende på noen lesere. En gjentatt påkalling av ulike band-navn kan nok oppleves som en slags insistering på en felles erfaringsverden som kanskje ikke er felles likevel, og som derfor kan skyve leseren litt vekk. Kanskje det ikke alltid er nok å skrive at Jarle hører på den og den låten, og så vil den tiltenkte emosjonen automatisk dukke opp hos leseren?
Men la nå ikke disse innvendingene overskygge Kompani Orheims åpenbare kvaliteter. Først og fremst makter Renberg å skrive sårmuntert om en tragedie; en families undergang. Han skriver innsiktsfullt om Jarles vei fra barn til ungdom. Han klarer å bygge forventninger som hele tiden driver lesningen videre, han skriver både underholdende og god prosa, noe som er et aldri så lite kunststykke.
Gaute Heivoll
BOK
Kompani Orheim
Forfatter: Tore Renberg
Roman
Forlag: Oktober