Det hele er litt frekkere enn Woody Allen, iblant litt bløtere, til gjengjeld har filmen ikke innslagene av «Brukspsykologi for Det moderne, urbane mennesket». Og fra denne anmelders synspunkt: En befriende fordel.
Det er en myk, nesten nynnende tone over dette temaet — personer, struktur og dialoger er skapt med nett hånd og kvikt hode (og med et lite smil under skapelsesprosessen føler vi, aner vi).
Rent regimessig (Nigel Cole er mannen bak »Kalenderpikene«) er den skrudd sammen med en enkel smidighet, ingen fikserier, ingen påtrengende manérer.
Skuespillerne agerer lett og ryddig: Ashton Kutcher føles i begynnelsen unødig stiv, inntil vi forstår at han skal være nettopp det.
Amanda Peet (du husker henne fra «Når du minst venter det») likner frapperende på den norske sangeren/låtskriveren Kari Iveland. Og det, medborger, er ikke det dummeste du kan likne på{hellip}
Sum: Som å drikke en Americana på «Laura's Coffee Bar» i små, rolige slurker og føle seg meget vel etterpå.
Knut Holt
A Lot Like Love
USA 2005
Regi: Nigel Cole
Manus: Colin Patrick Lynch
Skuespillere: Ashton Kutcher, Amanda Peet, Taryn Manning, Kathryn Hahn, Kai Penn