En film med tema fra den kalde krigens Tyskland: En kvinnelig lege i Øst-Tyskland, Barbara, søker i 1980 om utreisetillatelse. Som straff for dette grepet, sendes hun fra Berlin til en fluelort i provinsen. Hun prøver, uviss på sin egen situasjon, uviss på sine kolleger, uviss på andre mennesker omkring seg, å orientere seg i sine nye hverdager. Hun holder en skjult forbindelse med sin Berlin-kjæreste, samtidig som hun overvåkes. Med jevne mellom ransakes den lille leiligheten hennes, hun selv må gjennomgå ydmykende kroppsundersøkelser, som de mest nitide tollinspeksjoner.
Disse ytre bevegelser fremstilles kjølig, uhysterisk, nærmest med klinisk ro. Men under de innsnevrede, paranoide forholdene skjer det en langsom dreining i henne, en form for reise. En reise mot en ny tilnærming til mennesker, både pasienter og kolleger. En reise mot varme og solidaritet med de små eksistenser.
Så må hun ta et valg, et valg med store konsekvenser både for seg selv og andre...
La oss se nærmere på karakteren Barbara: Først fortoner hun seg kjølig, nesten elegant, med en ironisk og distansert væremåte. Og husk nå: Mennesker lar seg skremme av stivhet. Så, sakte, mens denne oppvåkningen og nye vektleggingen av syn og følelser oppstår, blir hun deltakende, varmere, tryggere på seg selv og mer medmenneske. Samtidig åpner også menneskene rundt henne seg og forvandles fra endimensjonale drittsekker til mennesker med følelser og nervetråder.
Dette er regissert med renhet, med en nesten streng billedbruk, og med en like ren og avklaret symbolbruk. Alt sees gjennom Barbara, hun er aksen det hele dreier seg rundt. Hun tolkes med meget fine virkemidler av Nina Hoss, ansiktet hennes føles like levende som stille vann som kruses av vinder.
Et drama fra den personlige sfære, men faktisk også en politisk film. For, nemlig; En politisk film er dypest sett en film som forteller hva som skjer med enkeltskjebner gjennom en konkret politisk situasjon, gjerne en situasjon som er vedvarende. Politisk film behøver absolutt ikke bare være en agitasjonsfilm der et budskap skjæres ut i digre pappbokstaver.
Allerede nå, i slutten av september, våger jeg påstanden: En av årets beste filmer.
PS: Christian Petzold har flere filmer bak seg, alle med Nina Hoss som bærende rolleinnehaver. Dette er hans første film som har fått norsk distributør.