Dette skriver anmelderen i sin anmeldelse:

Det er ikke mye å utsette på låtutvalget, men vi ender opp med en halv— og helkjendiskaraoke i Amfiet etter en veldig daff start på kvelden.

Kanskje ikke helt underlig, siden bandene som har varmet opp, med unntak av Skambankt, er hentet fra Slash’ vennebandhylle – faktisk er både australske Juke Kartel og britiske McQueen kjente oppvarmere og nesten siste tillegg på en artistliste som bærer preg av tyggegummi og tape denne dagen.

De får slite med å prøve å få liv i et glissent publikum inntil hovedattraksjonene kommer på scenen, men slik blir det dessverre hele veien i kveld, når Guns’n’gitaristen sklir inn på scenen får vi en mengde hits – og halvhits – fra de siste tiår, fremført med en slags respekt, men lite ekstra.

Vi er på nest øverste hylle nesten hele veien.

Hyllet Jackson

Ron Wood skal få poeng for fremmøte, men virker ikke som om han er helt tilstede. Når han og Slash sliter med å finne tonen på koringen på plankelåter som "It’s Only Rock’n’roll" vet du at dette kommer til å bli en lang og pussig aften.

Man stifter bekjentskap med et utvalg halvgodtfolk, som John5. Mannen har en lang CV, fra Dave Lee Roth til Marilyn Manson, og han gnir gitarhalsen med glede så den nesten gløder. Men det ender som en versjon av Guitar Hero for viderekomne.

Fergie fra Black Eyed Peas kommer som et friskt pust midt i all gitaronanien, og viser at hun kan tangere Robert Plant ("Black Dog") og Axl Rose ("Sweet Child Of Mine"), men hun kunne gjerne droppet alle poledancingfaktene, det ble i overkant selv for et publikum som inkluderte en god del folk som var unge da Bob Dylans "Knockin’ On Heavens’s Door" kom ut.

Søtt nok ble akkurat den låten dedikert til Michael Jackson, men resten av konserten var en åpenbar hyldest til såkalt papparock – les: 70- og 80-tallsmusikk med høy gitarfaktor.

Ozzy i storslag

Og i en slik setting fikk Slash vist seg frem, igjen og igjen.

Nesten helt til slutt fikk vi verdens sprekeste bestefar, Ozzy Osbourne, opp for en runde gamle Black Sabbath-slagere. Han var rimelig i storslag, og dynket publikum i vann gang på gang.

Det er litt søtt å se hvordan han strålte av glede og spratt rundt (i den grad han kan) på scenen.

Men selv med en heldigvis levende legende ble dette ganske dødt.

PS: McQueen, som spilte nest sist, kom med en gitarist som hadde vært med dem i tre dager. Det føltes som et bilde på gårsdagens Quart.

AFTENPOSTEN/FÆDRELANDSVENNEN

Hva mener du? Si din mening i debattfeltet.