I 1972 dokumenterte Sydney Pollack, den Oscar-vinnende regissøren bak filmer som «Tootsie» og «Mitt Afrika», live-innspillingen av Aretha Franklins gospelalbum «Amazing Grace». Med dét fanget han en formidabel sanger i det hun var helt på høyden av sine evner. At filmen nå, nesten 50 år senere, omsider kommer på kino, bør være en begivenhet for alle med den minste interesse for, vel, musikk.
Mens konserten går fra en lang og langsom tittelsang, hvor vokalisten melker hvert ord og hver stavelse for absolutt alt de er verdt, til en ekstatisk, forløsende «Old Landmark», er kameraene hele tiden så tett på Franklin, publikum og The Southern California Community Choir at vi får med oss hver tåre, hver svetteperle og hvert spontane jubelutbrudd. I to–tre korte glimt skimtes sannelig også de bleke oppsynene til Mick Jagger og Charlie Watts på bakerste rad.
«Amazing Grace» er en eksplisitt kristen film, full av forkynnelse og sanger om Jesus, men alt sammen oppleves så ektefølt og livsbejaende at man slett ikke må være religiøs for å bli beveget. Det holder å ha et hjerte i kroppen.