– Skamløsheten er noe av det som gjør dette sirkuset så fascinerende

Makten, intrigene og pengene: Amerikansk politikk er uslåelig råmateriale for film.

Publisert: Publisert:

George Clooney i "Maktens menn" (2011). Foto: SF NORGE.

  • Roy Søbstad
Denne artikkelen er over fire år gammel

Kanskje mer enn noe annet, fungerer den pågående nominasjonsvalgkampen som en daglig påminnelse om hvor nedrig og absurd amerikansk politikk kan være. Flere av kandidatene gidder ikke engang late som om de har edlere mål enn makt og posisjoner.

Nettopp skamløsheten er noe av det som gjør dette sirkuset så fascinerende. Og for de av oss som ikke får nok, finnes det et utall filmer å fordype seg i.

Vil man helt tilbake til røttene, er Steven Spielbergs sobre «Lincoln» (2012) et opplagt valg. Den forteller om en president som ved hjelp av kløkt og integritet ledet Sambandsstatene gjennom sin kanskje aller tøffeste periode. (Av en eller annen grunn er det umulig å se for seg en lignende film om Donald Trump.)

Deler du Netflix-konto med kjæresten? Da er du på vei mot et seriøst forhold

Richard M. Nixon er en mer tvilsom skikkelse, men også en det er blitt laget mange flere filmer om. Oliver Stones«Nixon» (1995) gir oss hele hans shakespearske tragedie. «Alle presidentens menn» (1976) konsentrerer seg om hvordan han falt, «Frost/Nixon» (2008) om hvordan han prøvde å reise seg igjen.

Stone har laget film om George W. Bush også. «W.» (2008) viser hvordan det kunne ha seg at en sertifisert døgenikt endte opp som verdens mektigste mann.

Vi skal ikke glemme at det kan ligge mye sannhet i god fiksjon. «House of Cards» (2013- ), TV-sagaen om den hensynsløse politikeren Francis Underwood (Kevin Spacey), har så langt handlet om hans vei til den absolutte toppen. Siste sesong skal visstnok handle om veien ned igjen. Den langt mer nøkterne serien «Presidenten» (1999- 2006) står seg forresten stadig like godt.

Pre-Netflix: – Alle gikk konstant rundt og pratet med dårlig arendalsdialekt

George Clooneys«Maktens menn» (2011) er ekstra aktuell akkurat nå fordi den handler om hvor skitten en valgkamp kan bli. Er det rendyrket satire du vil ha, er «Wag the Dog» (1998) og «In the Loop» (2009) vanskelige å toppe. Begge har plott som virker mye mer realistiske enn man skulle ønske.

Den eneste filmen undertegnede vet om som klarer å løfte politikken opp på et poetisk nivå, er «Being There» (1979). Fordi han ikke vet noe om verden ut over det enn han har sett på TV, glir Mr. Chance (Peter Sellers) rett inn i Washingtons mektigste sirkler.

Norske tv-serier på norsk er faktisk ganske gode. «Neste sommer» er én av dem!

«Being There» er faktisk en av de fineste og morsomste filmene jeg vet om, en klar topp 10-kandidat helt uavhengig av tema.

Én strømmetjeneste knuser alle konkurrentene

Publisert:
Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. Filmblogg