I sin niende film befinner Quentin Tarantino seg på hjemmebane: Hollywood i 1969. Westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) er smertelig klar over at hans beste dager ligger bak ham – en ny generasjon filmskapere har rykket inn og det er hippier på hvert gatehjørne – og han kan ikke annet enn å ta stadig nye, ukurante tv-roller og gråte på skulderen til sin stuntmann og bestekompis Cliff Booth (Brad Pitt). I periferien lusker Charles Manson som en annen djevelfigur.
«Once Upon a Time in Hollywood» oppleves som en eneste lang kjærlighetserklæring til en tid og et sted. Mengden av tidsmarkører er overveldende – det står alltid en tv på i hjørnet; radioen kommer på hver gang noen setter seg i bilen – og meta-scener som den hvor Margot Robbie, i rollen som Sharon Tate, ser en Sharon Tate-film på kino, er enormt sjarmerende.
Mine innvendinger mot Tarantino i filmbloggen på forsommeren – først og fremst at han er bedre til å skrive enkeltscener enn til å fortelle historier – står fremdeles ved lag. Men det er unektelig veldig, veldig kult å få henge litt med ham og karakterene hans i Hollywood i 1969.