Året er 1957 og karrieren til Oliver Hardy (John C. Reilly) og Stan Laurel (Steve Coogan) – her til lands kjent som Helan & Halvan – har sett bedre dager. Den aldrende komikerduoen er på turné i mindre sentrale deler av England. Billettsalget går tregt og comebackfilmen deres har de knapt tro på selv. Spørsmålet er om vennskapet – for ikke å snakke om Hardys helse – er sterkt nok til å tåle en siste kraftanstrengelse.

«Helan & Halvan» er en film som står og faller på hovedrolleinnehaverne. Derfor føler man en liten lettelse i det Coogan og Reilly viser seg på lerretet: Ikke bare ligner de to veldig på Laurel og Hardy, men jammen har de ikke også klart å gjenskape sketsjene – både de sjarmerende sang- og dansenumrene og de tidløse knall-og-fall-gagene – helt ned til siste, perfekt timede gest.

Undertegnede vet ikke hvor kjente Helan & Halvan er for yngre mennesker. Men jeg er ganske sikker på at både ung og gammel vil humre av de komiske arketypene – én tykk og én tynn som sammen blir dobbelt så klønete – og kan ikke tro annet enn at filmens varme, passe vemodige skildring av vennskap og showbiz vil berøre alle med et hjerte i kroppen.

Roy Søbstad